Som mangeårig lektor og sensor i norskfaget i begge målformer tar jeg nå til orde for å fjerne eksamen og standpunktkarakter i norsk sidemål. Om vi skal ha to norske skriftspråk, er en interessant debatt i seg selv, men den tas ikke opp her.
Jeg skal forklare hvorfor, men først må jeg si litt om hvordan vurdering av eksamen i norsk hovedmål og sidemål går for seg.
Vurderingen av eksamen i norsk hovedmål og sidemål skjer enkelt sagt ved at sensorene har et skjema med 15–20 vurderingskriterier der man for hvert av disse krysser av om elevens prestasjon står til karakterene 5-6, 3-4, 2 eller 1. Men bare to av disse dreier seg om rettskrivning, og en del rettskrivingsfeil (for eksempel og/å-feil, feil knyttet til dobbel/enkel konsonant og kommafeil) er felles for begge målformer.
Rettskrivning teller lite
Med andre ord er det bare en liten del av det sensor vurderer, som har å gjøre med det spesifikke innen rettskrivningen i hovedmålet eller sidemålet. Dette viser seg også i sensuren. Stort sett er karakterskillet mellom resultatet i norsk hovedmål og norsk sidemål nasjonalt på 0,2 i favør av norsk hovedmål.
Siden rundt 90 prosent av elevene har bokmål som hovedmål og trolig er langt flinkere i dette, ville man, hvis rettskrivning ble vektlagt i stor grad, regnet med et betydelige høyere resultat i hovedmål enn i sidemål. Når forskjellen ikke er større, må det ha å gjøre med at rettskrivning i relativt liten grad vektlegges ved sensur. Og hva er da poenget med å ha to separate karakterer og eksamener?
Fagnavnene «norsk hovedmål» og «norsk sidemål» innebærer nok for mange en tanke om at (eksamens) karakteren i faget speiler elevens rettskrivingsferdigheter i hver av målformene. Dette kan jeg som erfaren sensor (og lærer) si at ikke er tilfelle. Eksamen i norsk skriftlig består i dag av et kortsvar, som alltid er faglig orientert, og et langsvar der man kan ha teksttypen kreativ tekst, men stort sett er det i langsvaret oppgaver som er faglig orientert inn mot vedlagte tekster.
Korrekt språk kan gi lav karakter
Så godt som alle oppgaver krever altså at man tar utgangspunkt i én eller flere vedlagte tekster. Hvis man misforstår disse, ikke treffer oppgaven/teksttype eller har svakt faglig innhold, har det i mange tilfeller mye mer å si enn rettskrivning. For å si det enkelt er det mange elever som skriver godt og har få feil, men som likevel ender opp på 2 og 3 på eksamen.
Karakteren i faget sier i mange tilfeller lite om hvor flinke elevene er til å skrive eller beherske rettskrivningen i målformen det er snakk om. Egentlig burde fagnavnene endres til noe helt annet, da de i dag måler rettskrivning i så liten grad at navnene villeder. «Norsk tekst- og lesekompetanse» ville vært et mye mer dekkende navn.
Mållovens krav om at de som henvender seg til det offentlige, skal få svar på samme målform, er nok for mange et viktig argument for å opprettholde en egen karakter i sidemål. Man må kvalitetssikre at de som har jobb i det offentlige, kan sidemålet. Men viser karakteren 2 i norsk sidemål at man behersker sidemålet?
Som sensor opplevde jeg ett år å få opp svært mange privatister i sidemål der mange hadde fryktelig dårlig nynorsk. Siden de hadde en del bra innhold med, ble jeg og medsensor enige om å la en del av dem stå med et nødskrik. Hvis den radbrekkede og surrealistiske «nynorsken» disse presterte, hadde stått i et brev fra det offentlige, ville dette vært en grotesk parodi på oppfyllelsen av målloven.
Uholdbar situasjon
Mange elever med 2 i sidemål «kan» ikke nynorsk hvis det å kunne noe skal være et uttrykk med mening. Er det forresten noen som har gått inn for at elever med fritak for vurdering med karakter i sidemål, ikke kan skrive brev fra det offentlige? Nei. Og hvis dette hadde vært så utrolig viktig: Hvorfor ble obligatorisk eksamen i norsk sidemål avskaffet for en del år tilbake? Og hvorfor er det ingen som sier at de som virkelig er svake i rettskrivning, automatisk skal stryke?
Hva skal man så gjøre? Slik jeg ser det, er det eneste logiske å slå sammen fagene slik at man får én skriftlig karakter. På eksamen er det bare å la kortsvaret være på sidemålet, så blir det en del av den samlede vurderingen av rettskrivning (som uansett vektlegges i relativt liten grad). Paradoksalt nok vil dette føre til bedre opplæring i skriftlig norsk også. Da får nemlig norsklærerne bedre tid til hver enkelt besvarelse, slipper å haste fra bunke til bunke og får mer tid til elevene (her viser jeg til den nyss utkomne rapport fra NIFU om forsøk med færre karakterer i norsk).
Alternativt må man begynne å vektlegge rettskrivning mye mer enn det som gjøres i dag, og man må gi stryk på besvarelser med veldig mange feil. Dette er et lite sannsynlig scenario. Uansett er dagens situasjon lite holdbar og bør endres. Fagnavnene er misvisende, og rettskrivning vektlegges i for liten grad til at den enorme energien og de store ressursene som brukes på å opprettholde to separate karakterer i norsk er fornuftig. Og ja: Jeg vet at å skrive godt er mer enn å beherske rettskrivning. Nettopp derfor bør man fjerne det kunstige skillet.
FØLG DEBATTEN: og
