Da Jens Stoltenberg i forrige uke annonserte utskiftningene i regjeringen, var kommentariatet skjønt enige om at den som hadde størst grunn til å være fornøyd, var Espen Barth Eide.
Det hersker allmenn enighet om at Barth Eide er den blant regjeringsmedlemmene som har de største personlige ambisjonene. Siden tidlig på 1990-tallet har han siktet seg inn mot en toppstilling innen internasjonal politikk, og har nå definitivt oppnådd dette målet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Støres selvstendighet
Men har vi andre like stor grunn til å være fornøyde med denne utnevnelsen? En kort sammenligning med forgjengeren, Jonas Gahr Støre, kan være lærerik. De fleste er enige om at Støre har vært en markant og populær utenriksminister, som dessuten har noen konkrete resultater å vise til. Ikke minst førte hans satsning på nordområdene til den endelige etableringen av delelinjen i Barentshavet mellom Norge og Russland.
Støre er i tillegg ofte omtalt som en «visjonær» politiker. Nå er det riktignok ikke så lett å avgjøre hvor man mener at hans visjonære egenskaper har kommet best til syne rent politisk. For min egen del kan jeg bare registrere at det ene punktet hvor jeg har sett tegn til noe visjonært fra Støres side, nettopp er det punktet som han er mest allment kritisert for i norske medier: nemlig dialogen med Hamas.
Vestens reaksjon på det palestinske valget i 2006 var både hysterisk og hyklersk, og det tjener Støre til ære at han var i stand til å tenke såpass selvstendig at han opprettet personlig kontakt med en organisasjon som står på USAs terrorliste.
En multipolar verden
Utviklingen går i retning av en multipolar verden, og Norge kan dermed ikke uten videre opprettholde den tradisjonelle konsensuslinjen i utenrikspolitikken. Mer enn noensinne trenger vi derfor ledende politikere som tør å tenke nytt, gå imot strømmen, ja som tør å gjøre det utenkelige – slik Richard Nixon (som det ellers ikke er noen grunn til å beundre) gjorde da han dro til Kina og møtte formann Mao i 1972.
Espen Barth Eide er alt annet enn en slik politiker. Ifølge dokumenter lekket av Wikileaks, vurderes han av amerikanerne som en politiker som setter sine personlige ambisjoner foran hensynet til nasjonen. Dette til tross for at han etter alt å dømme er mer pro-amerikansk enn hva Støre noensinne har vært. Han beskrives ellers gjerne som en dyktig fagmann, selv om det også rapporteres at han er alt for detaljstyrende som leder.
Skiftende begrunnelser for Afghanistan
Men den viktigste grunnen til at utnevnelsen av Barth Eide som utenriksminister bør uroe flere enn meg, er at Barth Eide i løpet av sin karriere har vist seg å være ute av stand til å utforme en selvstendig politikk på Norges vegne. Særlig tydelig blir dette med henblikk på krigen i Afghanistan.
Barth Eide ivret for denne krigen allerede som statssekretær i UD i 2001, og har siden justert sin argumentasjon i takt med skiftende signaler fra USA og NATO. Da det i 2009 kom stadig sterkere krav om at Norge måtte trekke seg ut, forsvarte Barth Eide i nokså sterke ordelag Norges fortsatte nærvær, mens han nærmest latterliggjorde de som mente noe annet.
Han forsatte å komme med slike utspill i 2010, helt til president Obama i juli samme år annonserte tilbaketrekningen av amerikanske tropper. Gradvis begynner Barth Eide nå å snike inn det kryptiske ordet «transisjon» når han snakker om Afghanistan, før han i november 2011, som den naturligste ting av verden, annonserer tilbaketrekning også av norske styrker.
Forsvarer den offisielle linjen
Hele tiden har Barth Eide presentert den vekslende argumentasjonen for hvorfor Norges innsats i Afghanistan var «riktig og viktig» som om den var hans egen. I virkeligheten har disse resonnementene aldri hatt opphav i hans egen selvstendige tenkning, men bare vært en lydig respons på skifter i den offisielle amerikanske retorikken. Uavhengig av hvem som har sittet med makten i USA, har Barth Eide trofast forsvart den offisielle linjen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Den pragmatiske karrieristens fremste kjennetegn er at han aldri vil gjøre noe for å ergre de som har mest innflytelse på hans fortsatte fremgang. Dette blir etter hvert en ryggmargsrefleks. Dermed vil Barth Eides personlige karrierestrategi nå også bli nasjonen Norges utenrikspolitiske strategi. Overført i praktisk politikk vil dette innbære at Norge fremdeles vil være best i NATO-klassen, være servile overfor Washington, og aldri gå i bresjen for noe som kan minne om gjennomgripende endringer i den geopolitiske situasjonen. Det er mulig en slik linje på kort sikt kan tjene Norges særinteresser, men særlig visjonær er den ikke.
Så kunne en naturligvis spørre: Kan det ikke hende at Barth Eide vil overraske oss alle? Som eksemplet med Richard Nixon viser: Av og til kommer det uventede fra uventet hold. Men jeg ville ikke holdt pusten mens jeg ventet.
