Kronikk

Fikk Støre uriasposten?

Helsesektorens toppolitikere og byråkrater tar seg verken tid til å planlegge og utrede kostnader, risiko og resultater, eller å se nærmere på premissene for sine reformer. Resultatet så vi i Ahus-skandalen, skriver helseøkonom Bjarne Jensen.

Ahus

Omleggingen av Ahus var et eksempel på en styringsform der helsepolitikere og toppbyråkrater handler uten å utrede kostnader, risiko og resultater, skriver helseøkonom Bjarne Jensen.

Foto: Andersen, Aleksander / NTB scanpix

Anne-Grete Strøm-Erichsen hadde tunge stunder som helseminister. Hun vil bli husket for nedbygging av sykehus i strid med ønskene til den befolkningen hun representerer, og ødelagte fagmiljøer.

Avgangen falt sammen med skandaleoppslag om et flunkende nytt sykehus. Fra å være hennes og regjeringens prestisjeprosjekt ble A-hus en skandale.

Uriasposten i Helsedepartementet

Strøm-Erichsen har hatt en uriaspost. Hennes oppgave var å gjennomføre visjoner for våre sykehus som er på kollisjonskurs med befolkning og ansatte i helsesektoren. Kommer Støre til å videreføre dette uriasoppdraget?

Strøm-Erichsen har hatt en uriaspost. Hennes oppgave var å gjennomføre visjoner for våre sykehus som er på kollisjonskurs med befolkning og ansatte i helsesektoren.

Bjarne Jensen, helseøkonom

Hovedårsakene til at det har gått galt med Stoltenbergregjeringenes sykehuspolitikk er at de tre avgjørende premisser ikke holder. Det forutsettes:

  1. At Norge har et stort overforbruk av sykehustjenester.
  2. At storstilt konsentrasjon av sykehustjenestene til større og færre sykehus gir befolkningen bedre helsetjenester.
  3. At Norge har stor ressursbruk på helsetjenester i forhold til folketall.

Har vi for mye sykehusbruk?

Forskning konkluderer med at unødvendig bruk av sykehus ikke er et problem på systemnivå i Norge. Undersøkelser på sykehus er nødvendig for å avklare behandlingsbehov. Med strengere praksis risikerer en å avvise mange som vil ha nytte av sykehus. De som ikke har nytte er «billige»: opphold er kort og behandlingsbehovet lite.

Regjeringen har ingen samfunnsøkonomisk analyse med alternative løsninger for unødvendige innleggelser og utskrivingsklare pasienter. Det vi gjør i dag kan være det beste.

Bjarne Jensen, helseøkonom

Regjeringen har uansett ingen samfunnsøkonomisk analyse med alternative løsninger for unødvendige innleggelser og utskrivingsklare pasienter. Det vi gjør i dag kan være det beste.

Bør sykehusene bli større og færre?

To spørsmål bør være sentrale når omfattende endring av sykehusene våre til færre og større enheter vurderes: Får vi lavere helseutgifter og får vi bedre sykehuskvalitet?

Det er ikke dokumentert lavere sykehuskostnader. Tvert imot koster samme behandling mer på et stort sykehus enn på et mindre, og en mer sentralisert sykehusstruktur øker transport- og reisekostnader. Det kunne vært en bekymring om de små lokalsykehusene ikke har god nok utnyttelse av sin kapasitet. Det er ikke dokumentert.

Hva så med kvalitet? Departementet la i fjor fram en oversikt over resultater ved fire behandlingstyper. Det er ikke sammenheng mellom resultatet og sykehusenes størrelse. På topp og bunn er det både store og små sykehus. Det indikerer at andre forhold enn størrelse avgjør kvalitet eller at vi ikke klarer å måle kvaliteten.

Har Norge for stor ressursbruk på helse?

Den tredje og kanskje viktigste premiss for sykehuspolitikken er at Norge har størst ressursbruk på helsetjenester per innbygger av alle verdens land etter USA. Tallene som brukes for å påstå dette inneholder to store feilkilder for Norge.

Det kanskje viktigste premiss for sykehuspolitikken er at Norge har størst ressursbruk på helsetjenester per innbygger av alle verdens land etter USA. Tallene som brukes for å påstå dette inneholder store feilkilder for Norge.

Bjarne Jensen, helseøkonom

Mange land registrerer utgifter til langtidspleie, særlig sykehjem, som sosiale utgifter, mens vi registrerer dem som helseutgifter. OECD korrigerer heller ikke riktig for forskjeller i lønnsnivå i omregningene sine. Når vi korrigerer for feilkilder blir norsk ressursbruk på gjennomsnittet for europeiske land.

Men det er også slik at jo høyere inntektsnivå et land har, jo høyere andel av inntektene brukes på helsetjenester. Her er Norge et skikkelig unntak. Vi bruker en mindre andel av våre ressurser til helsetjenester enn andre land i Europa.
Jeg tror derfor at problemet i Norge ikke er overforbruk av ressurser, men at vi bruker for lite på helsetjenester sett i forhold til behov og inntektsnivå.

Trumfargumentet virker ikke

Nesten alle toppolitikere og helsebyråkrater bruker den feilaktige forestilling om Norges høye ressursbruk på helsetjenester som trumfargument for omstridte helsereformer. Inntrykket er at reformer settes i gang fordi lederne tror på enorme muligheter til effektivisering.

De tar seg ikke tid til å planlegge og utrede kostnader, risiko og resultater. De tror til og med på så store gevinster at merkostnader og forstyrrelser i lange omstillingsfaser ikke tas hensyn til.

Dette synet gjaldt overføring av et nytt pasientgrunnlag på 160.000 til Ahus og oppstart på det nye sykehuset. Det gjaldt helseforetaksreformen i 2002, samhandlingsreformen som vi nå er på vei inn i, og ikke minst den omfattende nedbyggingen av lokalsykehus og konsentrasjon av spesialisthelsetjenestene i færre og større enheter.

Nesten ingen toppolitikere og helsebyråkrater tar seg tid til å planlegge og utrede kostnader, risiko og resultater.

Bjarne Jensen, helseøkonom

Den sistnevnte reform vil kanskje bety mest for folk flest. Det er så vidt jeg vet ikke omtalt i partiprogrammer eller behandlet i Stortinget. Vår nasjonale helseplan inneholder lite om vår framtidige sykehusstruktur. Så her er det nesten fritt fram for styrer og ledelser i helseforetakene. Med den massive utskiftning i styrer og ledelse bør det stilles spørsmål både ved deres legitimitet, vurderingsevne og kompetanse.

Behovet øker

Sintef har anslått at behovet for sykehustjenester fram til 2030, som følge av befolkningsøkning og flere eldre, vil øke med 50 pst. Jeg håper Støre, som det reflekterte menneske han er, stiller seg spørsmålet: Er det fornuftig å bygge ned lokalsykehus som best kan ivareta eldre pasienters behov? Lokalsykehusene ordner også de mest vanlige lidelser som krever sykehusinnleggelse med lavest ressursbruk. Å beholde disse vil også gi oss anledning til å ha akuttmottak nær der folk bor og arbeider.

Vi har en nasjonal helseplan, men i den planen står det ikke noe konkret om hva vi skal ha av sykehus, hvor de skal ligge og hva de skal inneholde. Vil Støre sørge for at det utarbeides en helseplan for hele Norge og som på en rasjonell og planlagt måte bestemmer sykehusstruktur? Det er nødvendig for å gi sykehuspolitikken demokratisk legitimitet.