Ferieparadis på vranga

Mange gleder seg nå til late dager med krystallblått hav, sandstrender ved pinjeskoger, idylliske landsbyer og små tavernaer med ouzo og zorba. Men det er ikke alle som har det like bra på de greske øyene.

For kort tid siden fattet greske myndigheter vedtak om at de som bor i flyktningleiren på Lesvos og har fått svar på sin asylsøknad – positivt eller negativt – ikke lenger skal få mat som deles ut i leiren.

Over natta reduserte de matrasjonene, slik at de som kom bakerst i køen måtte gå sultne tilbake til teltet de bor i. En tredel av dem er barn.

Er sult den nye måten å stoppe flyktninger på?

Det er ulovlig å benytte utsulting av sivile, selv i krig. Likevel skjer det altså en kort flytur unna. På våre ferieøyer. I leire også Norge betaler for.

Hvor desperate mange er etter å flykte fra landene de kommer fra og hvor brutalt de blir utnyttet, har vi sett i all sin grusomhet med forliset utenfor Peloponnes onsdag. Vi vet ennå ikke hvor mange liv det har kostet.

Mange vet heller ikke hva som venter dem hvis de overlever den farefulle ferden.

Greske myndigheter har de siste årene drevet en systematisk forverring av forholdene for mennesker på flukt som ankommer de greske øyene. Da den opprinnelige Moria-leiren brant i september 2020, øynet både flyktninger og hjelpere håp om at betingelsene i den nye leiren skulle bli bedre.

EUs innenriksminister Ylva Johanson uttalte til og med «No more Morias», og lovet at grunnleggende rettigheter som trygghet og helsehjelp skulle ivaretas. Hun nevnte ikke tilgang på mat – men heller ikke hun hadde vel sett for seg at greske myndigheter skulle slutte å gi mat til menneskene som bor i leiren.

Vi har møtt mange mennesker som har fått positivt svar på søknaden sin, men som har måttet vente i tre-fire måneder på reisedokumentene som gjør at de kan forlate leiren og øya. Hva skal de leve av mens de venter?

Vi har møtt minst like mange mennesker som har fått avslag på søknaden, men som etter tre, fire eller fem klager likevel har fått innvilget opphold og godkjent status som flyktninger. Nå må de gå sultne mens de venter. På toppen av det hele er asylkontoret for tiden stengt, så man kan ikke engang levere en klage.

Det kan ikke være tvil om at dette er del av en villet politikk i et forsøk på å skremme mennesker fra å legge på flukt over havet fra Tyrkia til Hellas.

At frivillige hjelpearbeidere blir kriminalisert og risikerer 25 års fengsel for å hjelpe, gjør at færre hjelper. At leiren ikke lenger er et mottakssenter for nyankomne flyktninger, men lukkede sentre, der det står væpnede vakter ved inngangen og alle må gjennom metalldetektor, gir en intens opplevelse av å være uønsket.

På havet rett utenfor leiren stopper gresk kystvakt åtte av ti båter med mennesker som prøver å få fast og trygg grunn under føttene. Godt hjulpet av EUs grensestyrke Frontex. Grekerne har avvist det, men New York Times har dokumentert det.

EUs eget anti-korrupsjonsorgan OLAF avslørte det samme i fjor høst. Noen av push-backene, der flyktningene blir satt på ustabile gummiflåter og taues tilbake i tyrkisk farvann, får dødelig utfall.

Sult, drukninger, ubegrunnete arrestasjoner og manglende hjelp kan foregå i det stille, fordi resten av Europa snur ryggen til. Vi er opptatt på annet hold.

Det er blitt svært vanskelig å komme inn i leirene for å dokumentere det som skjer. Journalister får enten ikke adgang eller blir fotfulgt av en ansatt i leiren. De frivillige som får komme inn må skrive under en taushetserklæring.

Sakte strammer piggtråden seg rundt de som bor der, i et håp om at vi skal glemme dem og at menneskerettighetsbruddene kan foregå i stillhet.

Greske myndigheter har langt på vei lykkes. I norske medier er det musestille. Våre politikere har ikke nevnt Moria siden brannen høsten 2020, da de motvillig ble presset av det norske folk til å ta imot 50 flyktninger fra ruinene.

Norske myndigheter bidrar med betydelige midler for at blant annet Hellas skal ta seg av «flyktningproblemet», uten at det stilles noen som helst krav for hvordan det gjøres. Det er ulovlig å etterlate noen i hjelpeløs tilstand, slik greske myndigheter gjør i sine pushbacks. Det er ulovlig å benytte utsulting av sivile. Men i dette ferieparadiset er det folk som sulter.

Hva skal til for at Norge – og Europa – setter foten ned og sier at nok er nok?

Finnes det noen «rød linje» som Europa tenker ikke kan krysses, før de sier at den systematiske umenneskeligheten Hellas behandler flyktninger med ikke er greit?

Det var tydeligvis ikke nok da ungdommer ble knivstukket og drept i leiren. Ikke nok at en treåring ble voldtatt. Ikke nok da en ettåring døde av dehydrering. Eller da Hellas ble dømt for å bidra til at elleve flyktninger døde som følge av pushback. Så langt har man gitt med den ene hånden og holdt seg for øynene med den andre.

Er grensen nådd når mennesker sulter i en leir Norge betaler for? Er tiden for å være stille over?