Feminismen fjerner seg fra grasrota

Ansvaret for å oppdra kvinner som ikke innordner seg, er overdratt fra fortidens mørkemenn til moraliserende feminister. Når skal det bli stuerent å være hjemmeværende, spør Gunhild Maria Hugdal Marchen.

Husmor på 1950-tallet

'Skammen du skal føle på kroppen når du lengter etter ungene dine, er som et speilbilde av fortidens skam – den skammen kvinner som lengtet ut av hjemmet følte på for noen generasjoner siden, de kvinnene som ønsket noe mer enn morsrollen', skriver Gunhild Maria Hugdal Marchen.

Foto: Scanpix / SCANPIX
Gunhild Maria Hugdal Marchen
Prest, feminist og tobarnsmor
Kronikkvignett Ytring

Ungene mine er i ferd med å bli store nå. Trenger meg ikke så mye lenger. Det er jeg som sitter litt fast i fortiden. Kjenner på at årene da de var små gikk så altfor fort. Og når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg har vært en småbarnsmor med lite tid. Ikke mindre tid enn mødre flest, sikkert. Det er jo slik normen er. Men likevel. En mamma med lite tid, og lite krefter når vi hadde litt tid. Jeg skulle gjerne ha vært mer hjemme med dem. Hatt flere rolige formiddager sammen. Satt studier og jobbing på vent litt lenger.

Jeg er vel feil, jeg da. Feil som legger så mye i denne utdaterte morsrollen. Feil som ikke har maktet å kvitte meg med det krevende morsidealet fra forrige århundre.

LES OGSÅ: – Livet var et rotterace

Et samfunnsproblem

Er tidsklemma et kvinneproblem? Nei. Jeg er ingen forskjellsfeminist, selv om det kanskje frister å avskrive meg som nettopp det. Jeg vil heller hevde at når omsorgen forsvinner i tidsklemma, så er det et samfunnsproblem. Tid til den primære omsorgen for barn angår alle, uansett kjønn. Så hvorfor tematisere tidsklemmen her? Fordi det å tematisere tidsklemma og dens konsekvenser leder oss til et av den norske feminismens ømme punkt – at vi ikke har klart å kjempe fram et arbeidsliv som er tilpasset likestillingen, og at familielivet lider under det.

Noen mener tydeligvis at de bidrar til kvinnefrigjøringen ved å fortelle sine medsøstre hva de skal og ikke skal.

Gunhild Maria Hugdal Marchen

Det er mange som har benyttet Stemmerettsjubileet til å fortelle kvinner at de bør jobbe mer. Noen mener tydeligvis at de bidrar til kvinnefrigjøringen ved å fortelle sine medsøstre hva de skal og ikke skal. Og arbeidsmoralismen er dessverre en holdning som er typisk for mye av den norske hegemoniske feminismen – en feminisme som kun har en annenrangs subjektposisjon å tilby de kvinnene som ønsker mer tid til egne barn. De utskjelte kvinnene som har, eller ønsker å ha, en «løs tilknytning» til arbeidslivet i perioder av livet.

LES OGSÅ: Hjemmeværende kvinner blir økonomiske tapere

Skam deg

Dagens norske, politisk korrekte feminisme er snevret inn av arbeidslivets absolutte sannheter og prinsipper. Nåde deg om du sier imot. Da er du en lite verdig mottaker av den hardt tilkjempede frihet. Og ansvaret for å oppdra kvinner som ikke innordner seg, er overdratt fra fortidens mørkemenn til moraliserende feminister.

Skammen du skal føle på kroppen når du lengter etter ungene dine, er som et speilbilde av fortidens skam – den skammen kvinner som lengtet ut av hjemmet følte på for noen generasjoner siden.

Gunhild Maria Hugdal Marchen

Skammen du skal føle på kroppen når du lengter etter ungene dine, er som et speilbilde av fortidens skam – den skammen kvinner som lengtet ut av hjemmet følte på for noen generasjoner siden, de kvinnene som ønsket noe mer enn morsrollen. Morsrolle og barneomsorg er blitt tabu. Det å undervurdere og undergrave morsrollens betydning regnes som kvinnefrigjørende.

Illusjonen

Har vi ikke kommet lenger? Når det at en kvinne uttrykker at hun ønsker mer tid til ungene sine er nok til å skape debatt og vekke forakt, kan man vel neppe hevde at kvinnefrigjøringen har kommet særlig langt. Jeg trodde kvinners rett til å forme og prege liv og identitet var noe av poenget.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Jeg er feminist, og i fjor høst bestemte jeg meg for å slutte med å være flink pike. Slutte å relativisere egne erfaringer. Fra nå av ville jeg ta min egen livserfaring på alvor, og slutte å tviholde på illusjonen om at småbarnstid og omsorg i tidsklemma hadde fungert for meg. Og da måtte jeg samtidig innrømme for meg selv at flere år av mitt voksne liv har handlet om savn. Om en lengsel som har sittet i kroppen som en rastløshet og stadig uro. Fordi jeg så ofte har lengtet etter ungene mine. Fordi hjertet og tankene mine i mange år var et annet sted, hos to lyshårede jenter som lekte i en barnehage.

Jeg trodde kvinners rett til å forme og prege liv og identitet var noe av poenget.

Gunhild Maria Hugdal Marchen

Jeg måtte innrømme at jeg har vært misunnelig på de mødrene som har hatt muligheten til å være mer hjemme. De som har hatt den økonomiske friheten jeg ikke hadde da jeg ble mamma som 20-åring. De som var modige nok til å velge annerledes på tross av iherdige statsfeministiske forsøk på disiplinering.

Livsfjern

Når skal ønsket om mer tid til omsorg for egne barn bli et feministisk akseptert etisk dilemma? Dagens politisk korrekte feminisme er livsfjern, og har fjernet seg fra mange kvinners hverdag. For dette er det dilemmaet mange kvinner (ikke alle) står i hver eneste dag. Det er dette dilemmaet som oppleves mest akutt – og altoppslukende – for mange kvinner i en periode av livet. En feminisme som insisterer på bestemte utfall av individuelle valg vil aldri være frigjørende.

En bred feminisme må inkludere også de som er kritiske til en omfattende institusjonalisering av barndommen. De som ønsker å prioritere omsorg for barn fremfor fulltidsarbeid i perioder av livet. Fremtidens feminisme bør legge til rette for at dette blir et realistisk alternativ for både mødre og fedre.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Frihet og tid

Så hvorfor ikke benytte Stemmerettsjubileet til å etablere en bredere feministisk plattform? Og i samme slengen si at kvinner er fornuftige nok til at de kan få lov til å bestemme stillingsprosent selv? Når vi først er i gang, kan vi også utvide frihetsbegrepet, så det inkluderer den friheten som handler om retten til å ta vare på sine egne barn, og selv velge omsorgsform for disse. Og la oss når det nå går mot vår, drømme sammen om tid, om den undervurderte friheten bare tiden kan gi.

Andre del av NRK-serien «Kvinne 2013» handler om tidsklemmen og går på NRK2 kl. 20.50 26. februar.

Om kvinner og tidsklemma. Teaser til NRK2-program 26. februar.

Andre del av 'Kvinne 2013': 'Dagane flyg'.