Feil diagnose på psykiatrien

Denne kronikken er et svar til «Dødelig rettferdiggjøring» av Hans-Erik Dyvik Husby.

Feilbehandling i psykiatrien har ødelagt mange menneskeliv. Det har også mye annen medisinsk behandling. Den hippokratiske ed, som sier at leger først og fremst aldri skal gjøre skade, er en programformulering like full av hull som et gjennomsnittlig norsk partiprogram.

Det ligger i medisinens natur at ikke alle vil tåle behandlingen. Noen vil få feil diagnose, noen vil få feil dose. Mislykkede eller overflødige operasjoner skjer stadig vekk. Allmennlegene fører oss hver dag nærmere en global apokalypse av resistente bakterier med all den unødvendige antibiotikaforeskrivingen de gjør.

Pumper pasienten full av gift

I etterkant av Brennpunkt-dokumentaren «Bare en pille til», går den kjente artisten og scientologen Hans-Erik Dyvik Husby hardt ut mot psykiatrifaget. Han etterlyser det øyeblikket psykiatrien «på magisk vis ble en etisk, velfungerende og livreddende del av legekunsten. Denne revolusjonerende overgangen finnes nemlig ikke». Det har han selvsagt rett i. På samme måten som den ikke finnes innen kirurgi, infeksjonsmedisin, ortopedi eller andre felt.

Kreftbehandling er et godt eksempel. Mye av det man gjør på området i dag vil trolig fremstå som direkte barbarisk om et par tiår. Vi pumper pasientene fulle av gift i håp om å drepe flere kreftceller enn friske celler. Forhåpentligvis vil individuelt tilpassede medikamenter basert på gentester kunne gjøre dette på langt mer skånsomt og raffinert vis i fremtiden.

På samme måten er psykiatrien et historisk sett ungt fagfelt i rivende utvikling. Husby tegner et bilde av et system som er «designet» av leger med «nære bånd til legemiddelindustrien». Han kunne fokusert på høyst reelle problemer, for dem er det nok av, som manglende forebygging; for lav kapasitet til langsiktig, tett oppfølging, og sterk økning i mentale helseproblemer blant unge. I stedet prøver han å undergrave tilliten til et fag som er livsviktig for mange alvorlig syke mennesker.

FØLG DEBATTEN: nbsp;NRK Ytring på Facebook.

Ikke bare psykofarmaka

Husby bygger sin argumentasjon på sviktende premisser. Hans redegjørelse for erstatningssaken mot antipsykotika-medikamentet Risperdal er betegnende for hvordan han vrir på sakens fakta. Hans lenke går til en pressemelding fra et advokatbyrå som tjener penger på å hjelpe de som anser seg som feilbehandlet. Men framstillingen her underkommuniserer sakens fulle bredde. I det amerikanske justisdepartementets redegjørelse i saken kommer det frem at saken gjelder løgnaktig markedsføring og bestikkelser av leger og apoteker vedrørende en rekke ulike medisiner. Ikke bare Risperdal.

GlaxoSmithKlines forlik, som Husby hevder gjelder antidepressivaen Paxil, gjaldt i realiteten flere medisiner, herunder hjertemedisin, migrenemedisin, antivirale midler, astmamedisin og kvalmestillende. De største summene i forliket gjaldt ikke manglende effekt av Paxil, men bestikkelse av leger for å skrive ut en rekke av disse medisinene.

Dette viser altså ikke at det er noe grunnleggende råttent med psykiatrien. Alt det viser er at store, multinasjonale aksjeselskaper er fullstendig skruppelløse så lenge profittpotensialet er stort nok. De tar ikke nødvendigvis hensyn til enkeltmennesker, samfunnets beste, eller for den saks skyld lovverket.

De som tror store aksjeselskaper har menneskehetens beste for øyet bør virkelig tro om igjen. Det er sivilsamfunnets og demokratiets oppgave å stagge dem i tide. Dette betyr imidlertid ikke at alle deres produkter og tjenester er farlige eller ubrukelige. Så også med farmasiselskapene.

Malpraksis og manipulasjon

De fleste tilfellene der ting har gått virkelig galt, handler om en kombinasjon av systemfeil og individuelle feil. I Brennpunkt-programmet som utløste debatten beskrives et tilfelle der en pasient fikk utskrevet 3000 Stesolid (beroligende) på et år, fra samme lege. Som legen selv sier i et intervju: «Det er altfor mye. Det er helt vanvittig.» Heldigvis blir slik misbruk stadig vanskeligere, etter hvert som gode journalsystemer gir full oversikt over pasientens resepter, og elektronisk resept gjør at apotekene kan samordne databaser.

Men spørsmålet består: Hvordan kan legene og psykiaterne la slike ting skje?
Når pasienten har nådd et visst punkt kretser livet rundt å få flere piller. De blir ekstremt manipulative, både på system- og personnivå. De utnytter tilstedeværelse av vikarer og turnusleger, de går til ulike legevakter og ulike apoteker på ulike steder i landet. Og de ber på sine knær inne på legekontoret.

Der inne er man på tomannshånd. Legen står ansikt til ansikt med en person som åpenbart har misbruksproblemer, samtidig som høyst reelle smerter og plager ligger i bunn. De lurer og lokker, gråter, truer eller tigger, trykker på alle knapper i det menneskelige følelsesregister. Man skal ha en ryggmarg av stål og medfølelse av papp for ikke å bli berørt.

De får sjelden akkurat det de vil. Men de får litt. Og litt til, og litt til. Dette er ikke for å antyde at pasienten har noe form for ansvar i situasjonen. Det hviler helt og holdent hos behandleren. Det er simpelthen en beskrivelse av hvordan ting kan foregå.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Lykkepillen finnes ikke

Målet må være å unngå at slike situasjoner oppstår i hele tatt. Jeg er hjertens enig med Husby i at ulike psykofarmaka, og ikke minst antidepressiva, i våre dager blir skrevet ut til altfor mange, på altfor tynt grunnlag. Den massive økningen i bruken blant unge jenter er bevis nok for det i seg selv. Å bruke antidepressiva hos mange av disse er som å operere inn en hofteprotese for å behandle en forstuing. Men disse trendene må motarbeides gjennom forebygging og opplysnings- og holdningsarbeid blant leger og folk flest om psykiatriens og psykofarmakaens grenser.

Overbehandling i psykiatrien, sykeliggjøring av vanlige følelser, en pille for alt som er ille; dette er utslag av våre overdrevne forventninger til livet og samfunnet. Så er det klart at det finnes sterke kommersielle krefter som utnytter dette presset, og er med på å øke det. Dette betyr ikke at medisinen og behandlingen ikke virker for dem som faktisk er syke.