NRK Meny
Kronikk

Fagforeningene må styrkes

Skal Norge fortsatt ha et fagorganisert arbeidsliv, må både arbeidsgiver, arbeidstaker og staten vurdere mulige virkemidler.

1. mai-tog i Oslo

– Fallende organisasjonsgrad rammer i hovedsak privat sektor. Mens om lag 80 prosent av ansatte i offentlig sektor er medlemmer i en fagforening, er tilsvarende andel under 40 prosent i privat sektor, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Heiko Junge / SCANPIX

Oppslutningen om arbeidstakerorganisasjonene har i det siste fått mye oppmerksomhet i mediene og i den politiske debatten. Mange er bekymret for en fallende organisasjonsgrad og at dette innebærer en svekkelse av den norske arbeidslivsmodellen.

Uorganisert i det private

Sett utenfra har Norge høy og stabil organisasjonsgrad. Mens mange vestlige land har opplevd et kraftig fall, har den norske organisasjonsgraden ligget mellom 49 og 57 prosent i hele etterkrigstiden.

I dag er om lag 49 prosent av lønnstakerne organisert. Det er med andre ord ikke slik at vi har sett et medlemsras.

Det er likevel grunn til bekymring. Fallende organisasjonsgrad rammer i hovedsak privat sektor. Mens om lag 80 prosent av ansatte i offentlig sektor er medlemmer i en fagforening, er tilsvarende andel under 40 prosent i privat sektor.

Endringer i arbeidsmarkedet

Det er mange synspunkter på hvorfor organisasjonsgraden faller. Enkelte viser til at arbeidstakerorganisasjonene er for nært knyttet til politiske partier, eller at arbeidstakerne ikke lengre har behov for fagforeninger. Noen peker på at unge ikke tør organisere seg. Andre mener at LO har sovet i timen.

Det siste først: Det er LO-forbundene som er hardest rammet, men en utvikling der LO-forbund taper andeler vis-à-vis andre hovedorganisasjoner er ikke særnorsk. Vi finner samme tendens i våre nordiske naboland. Endringer i arbeidsmarkedet er en viktig del av forklaringen.

De store industriarbeidsplassene, der nesten alle var organiserte, utgjør en stadig mindre andel av sysselsettingen. Innen bygg- og anlegg er det færre fast ansatte. De som er leid inn på midlertidig basis kommer ikke lengre fra lokale underentreprenører, men fra selskaper i Polen eller Baltikum.

På restauranter og i butikker utgjør studenter og skoleelever en markant del av arbeidsstokken, og disse er krevende å nå med et medlemskap siden de ikke ser for seg en framtid i bransjen.

Noen peker på at unge ikke tør organisere seg.

Politisk og ideologisk spenning

Hva så med holdningene? Tall fra Arbeidslivsbarometeret viser at om lag 40 prosent av de uorganiserte er positive til medlemskap.

Andelen er klart høyest blant de unge, og interesse for et medlemskap går sammen med støtte til fagforeningenes rolle og funksjon i arbeidsmarkedet. Blant dem som sier at det er uaktuelt å melde seg inn – om lag 60 prosent av de uorganiserte – begrunner flertallet dette med at de oppnår samme lønns- og arbeidsvilkår uansett.

Noen mener at fagforeningene ikke ivaretar deres interesser, mens andre svarer at de er prinsipielle motstandere. Selv disse holdningene utgjør et mindretall av de uorganiserte, så viser svarene at fagorganisering befinner seg i et politisk og ideologisk spenningsfelt. Ikke alle mener fagforeninger er en god ide!

Sjefens holdning

Ett tema som er kommet opp i debatten, er at unge ikke tør å organisere seg av frykt for arbeidsgiver. Det er helt klart tilfeller av dette, på samme måte som vi hører om løfter om høyere lønn og bonuser, så lenge arbeidstakerne lar være å kreve tariffavtale.

Samtidig viser en undersøkelse blant unge i alderen 16 til 25 år at kun 2 prosent begrunnet dette med motvilje fra arbeidsgiver. I en annen undersøkelse med tall fra 2012 svarte 4 prosent av unge i alderen 15 til 24 år at arbeidsgiver var negativ til fagorganisering på arbeidsplassen.

Noen mener at fagforeningene ikke ivaretar deres interesser, mens andre svarer at de er prinsipielle motstandere.

Tilstedeværelse og synlighet

Hva kan så arbeidstakerorganisasjonene gjøre? Synlighet og individuelle medlemsgoder kan spille en rolle, samt å være aktiv på studiesteder. Men det er tradisjonell organisasjonsbygging som har effekt over tid.

Våre undersøkelser viser at arbeidstakerne fortsatt organiserer seg når de kommer på en arbeidsplass med fagforening, tillitsvalgte og tariffavtale. I privat sektor er det en organisasjonsgrad på 67 prosent på slike arbeidsplasser. For fagbevegelsen er dermed det viktigste å styrke tilstedeværelsen i form av aktive klubber og synlige tillitsvalgte.

Et annet spørsmål er om det er mulig å få drahjelp fra arbeidsgiversiden. I Sverige er det lovbestemmelser som sikrer at tariffavtalene gjøres gjeldende for alle medlemsbedrifter i arbeidsgiverorganisasjonene.

I Danmark har de fleste arbeidsgiverorganisasjonene krav om at medlemsbedriftene skal ha tariffavtale. Selv om norske arbeidsgivere gjentatte ganger har uttrykt bekymring for en fallende organisasjonsgrad, ser vi få konkrete tiltak for å øke antall tariffavtaler.

Skattefordeler

Myndighetene kan også bidra med mer enn pene ord. Det enkleste virkemidlet er størrelsen på skattefradraget for fagforeningskontingenten. I dag har nivået vært uforandret siden 2013. En studie fra Institutt for samfunnsforskning viser at uten fordoblingen av skattefradraget tidlig på 2000-tallet, ville organisasjonsgraden vært 3 prosentpoeng lavere i dag.

Undersøkelsen viser i tillegg at et organisert arbeidsliv lønner seg: uten den høye organisasjonsgraden ville man hatt en nedgang i produktiviteten på 6 prosent.

Det er derfor litt overraskende at spørsmålet om organisering fortsatt er et så politisert tema.

Uten den høye organisasjonsgraden ville man hatt en nedgang i produktiviteten på 6 prosent.

Alle parter må bidra

Den norske arbeidslivsmodellen er fundert på et trepartssamarbeid og på sterke parter. Gitt at det er alvor bak bekymringene for modellen, må alle tre partene være villige til å vurdere virkemidler som bidrar til at det blir flere arbeidsplasser som har tariffavtale og tillitsvalgte.

Det er forutsetningen for at Norge fortsetter som et land med gode partsforhold og et organisert arbeidsliv.