I valgkampen konkurrerer partiene om å overby hverandre med milliarder til etterutdanning av lærere. Men er det så sikkert at dette er tryllemidlet for å heve kvaliteten? Jeg tviler.
Til alle tider har læringsresultater vært avhengig av ekte motivasjon og intellektuelle forutsetninger. Har de norske lærere som nå skal inviteres til å delta i milliardprogrammet disse forutsetningene? Jeg tviler. Jeg tror det er en myte at etterutdanning med nødvendighet fører til kompetanseheving.
Svake lærere
Det er rart at mennesker som har gjennomgått fire års lærerutdanning hevdes å trenge etterutdanning i for eksempel «klasseledelse». Hva er det studentene har drevet med i fire år – om ikke nettopp å lære klasseledelse? Politikernes klippetro på etterutdanning ses som svar på en antakelse om at lærere før etterutdanning er skremmende dårlige.
Svake lærere antas å være hovedårsak til at Norge ligger dårlig an i internasjonale sammenligninger (PISA). Det behøver ikke være hele forklaringen. Resultatsvikten kan også skyldes foreldrenes holdninger.
Om vi likevel velger å følge politikernes resonnement videre, kan det spørres: Hvor sikkert er det at disse (dårlig kvalifiserte) lærerne har ekte motivasjon for etterutdanning? Og, hvor sikkert er det at de har tilstrekkelig intellektuelle forutsetninger for å bli bedre? Over en årrekke har faglig svake kandidater fra videregående skole blitt rekruttert til lærerutdanning. Er det noen grunn til å tro at disse personenes intellektuelle kraft har økt mens de har vært i praksis? Det er tvilsomt. Milliardene kan være bortkastet.
FØLG VALGKAMPEN: NRK Valg på Facebook.
Tvilsomme kurs
Og hvordan er kvaliteten hos dem som skal gi etterutdanning? Norsk lærerutdanning ble i en rapport for få år siden nærmest erklært invalid. Hva er det som tilsier at lærerutdanningen nå skal kunne stille med høy kvalitet når det gjelder etterutdanning?
For adskillige år siden deltok jeg selv i flere etterutdanningskurs for lærere. Jeg deltok også i et omfattende forskningsprosjekt om skoleledelse, hvor etterutdanning stod sentralt. I sum ble det observert meget beskjeden motivasjon for læringsmålene. Viktigste grunn til å søke kurset var for mange å få et avbrekk fra en traurig hverdag, og ha en hyggelig sosial sammenkomst.
Organiseringen av kursene var tvilsom. Ofte var de basert på underholdende forelesninger av guruer innen feltet. Så litt gruppearbeid, så litt plenumsdiskusjon og tilbakemelding. En happening. Tilbakemeldingen var en kvasievaluering, hvor det skulle svares på spørsmål av typen: Hva føler du at du har lært?
Med andre ord, det var ingen objektiv kontroll (test/eksamen) av hva deltakerne faktisk hadde lært i forhold til oppsatte mål. Systematisk kontroll av oppnådd læring ble sett som mistillit til deltakerne (lærerne).
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Å klare et mirakel
Massiv etterutdanning er tvilsom strategi.
Finnes det alternativer? Knapt, i dagens situasjon. Landet er fanget med et lærerkorps basert på rekruttering over en årrekke av relativt svake kandidater fra videregående skole, til en lærerutdanning med tvilsom kvalitet. Universitetet er en helt annen sak. Om politikerne faktisk ønsker å gjøre Norge til «en kunnskapsnasjon» er en del grep tenkelige, men knapt realistiske.
Første utfordring er å klare et mirakel: Å få de beste kandidatene fra videregående til å ønske læreryrket. Så må lærerutdanningen legges til universitetene og bli del av en akademisk kultur med tydelig eksamen.
For begge utfordringer kan vi lære av Finland. Landet har greid begge deler. Et særlig problem for Norge er at det er det eneste landet i Europa hvor flertallet ikke synes utdanning er viktig verdi. Foreldrenes holdning til skolen er avgjørende for elevenes læringsresultater.
Derfor er «etterutdanning» av norske foreldre et relevant tiltak. Det kan for eksempel gjøres ved å stimulere til etableringen av internasjonale kvalitetsskoler i Norge. Da kan foreldrene bli kjent med internasjonal skolekvalitet, og hva foreldre i andre land ser som deres barns beste livsforsikring.
