Jeg vet at grønnsaker er sunt og at jeg helst ikke skal spise for mye. Likevel står jeg foran kjøleskapet og trykker i meg.
Hvorfor har så mange av oss et problematisk forhold til mat, og hva skal vi egentlig gjøre med alle de tjukke folkene i Norge?
Nylig var jeg på radioen og snakket om de to gangene i livet jeg er blitt voldtatt. Det var veldig ubehagelig å snakke om det. Jeg orket egentlig ikke å sette ord på det jeg følte etter å ha delt noe sånt, og var grepet av en sterk, indre uro.
Så jeg spiste i stedet.
Jeg gikk inn på kjøkkenet og begynte å trykke i meg fiskegrateng, stående ved kjøleskapet. Jeg lever nemlig med overspisingslidelse.
Jeg overspiser ikke fordi jeg har sett reklamer for usunn mat. Jeg overspiser fordi jeg ikke klarer å forholde meg til følelser. Jeg hadde angst mens jeg stappet i meg, og jeg skammet meg over å stå der og spise i smug, noe som bare fikk meg til å spise enda mer.
Alt dette er typisk for overspising.
Så hvorfor snakker vi om mat når vi snakker om fedme, i stedet for å snakke om følelser?
Det skulle også den amerikanske legen og professoren Vincent Felitti undre seg over etter at han etablerte en slankeklinikk i San Diego. Han klarte å slanke middelklassen, som kunne mye om brokkoli og trening. Men idet de sluttet på klinikken hans, la de på seg alt igjen, og litt ekstra.
Doktor Felitti ble lei av å slanke tjukke folk som ikke ble tynne for alltid, for tynn for alltid er jo det viktigste kriteriet for god helse, er det ikke? Så han gikk til et radikalt skritt:
Han begynte å snakke med sine tidligere klienter og gjorde dybdeintervjuer med dem, om livet deres. Og da fant han ut at mat var deres minste problem!
Over halvparten hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep, og mange hadde vokst opp med vold og neglekt i dysfunksjonelle hjem.
Noen hadde opplevd at én av foreldrene tok livet sitt, at én eller begge foreldre drakk, eller de levde med noe så hjerteskjærende som dette: vissheten om at de ikke var elsket og kunne møte trygghet og omsorg i sitt eget hjem. Med andre ord hadde de måttet leve med noe av det ensomste i verden, nemlig det å ikke være beskyttet av sin aller viktigste flokk.
Forskningen hans viste at jo flere barndomstraumer man kunne krysse av for, jo flere sykdommer var man utsatt for. Barndomstraumer økte også risikoen for overvekt og alle typer spiseforstyrrelser.
Så det er noen fakta vi bør ha i mente når vi snakker om fedme i Norge:
240.000 norske barn lever med vold eller omsorgssvikt hver dag, akkurat nå.
Én av fem norske kvinner blir voldtatt i løpet av livet, leser vi i den nye undersøkelsen til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, som også viser at én av ti opplever vold fra partner.
Mobbing blant skolebarn rammer én av ti, og tallene for nettmobbing øker. Å føle seg utstøtt og ensom er en sterk driver inn i alle typer spiseforstyrrelser og alle typer avhengigheter, viser forskningen på ensomhet. Fett og sukker smaker til og med bedre når man føler seg ensom.
De siste årene har det vært en sterk økning i spiseforstyrrelser blant ungdom, og én av ti sliter nå med en spiseforstyrrelse. Verdens vanligste spiseforstyrrelse er overspisingslidelse.
Så hva om du forteller din tjukke tenåringsdatter at hun skal spise sunnere, når det hun driver med er å sove for lite fordi hun manisk sjekker telefonen for tegn på mobbing?
Hva om ditt barn klusser med mat, fordi hen, som meg, har opplevd å bli voldtatt eller seksuelt krenket? Og så står du der og snakker om brokkoli?
Det er mange måter å bli tjukk på. Det er alt fra genetiske årsaker, sykdommer, bivirkninger av medisiner, og mye annet. Men søvnmangel, stress, fattigdom og traumer, er en viktig del av overvekt-problematikken.
Så la oss snakke om det.
85 prosent av norske ungdommer sover for lite, og søvnmangel er en sterk driver inn i appetittøkning og overvekt. Løser vi dette ved å snakke om mat?
115.000 norske barn vokste opp i fattigdom i fjor. Fattigdom gjør at helt andre ting enn kosthold og trening rykker forrest i bevisstheten, for du er veldig, veldig stressa. Stress har med overvekt å gjøre, det kan endre metabolismen.
Løser vi dette ved å snakke om mat?
I det siste har debatten handlet om at vi nordmenn blir tjukkere enn før, og at barna våre er tjukkere. Da må vi samtidig må snakke om hvordan vi stigmatiserer tjukke og gjør dem til et problem.
Vil vi virkelig snakke om tjukke barn som om de er et problem som skal løses, sånn at foreldre får et insitament til å slanke barna sine? For det gjør de!
Svært mange som sliter med alvorlig overspisingslidelse har opplevd å bli slanka fra de var bitte små. Jeg har snakket med folk som føler at de har mislykkes i hvert eneste slankeforsøk, og dette har tatt så mye av livet og livsgleden deres. Når vi også vet at slanking er en sterk driver inn i mer overvekt, hvordan kan vi fortsette å promotere denne industrien?
I tillegg vet vi noe mer. Tynn er ikke det viktigste kriteriet for god helse. En banebrytende studie på 300.000 mennesker viste at gode, nære fellesskap er den kanskje viktigste faktoren for livslang god fysisk helse. Forklaringen er at det giftige stresset knyttet til sosial utstøtelse og ensomhet, bryter ned kroppen innenfra.
Så hvordan kan det å skamme tjukke kropper, med andre ord gi tjukke folk en følelse av å være feil, løse helseproblemer?
Hva er vitsen med all denne fettskammen og fettfobien, når diskriminering og skam egentlig bare minsker livskvaliteten og forkorter livet til tjukke folk? Er det god helse og god livskvalitet at over halvparten av norske kvinner mellom 19 og 99 år slanker seg, helt uavhengig av alder og vekt?
Frykten for den tjukke kroppen ødelegger livet til så mange av oss.
Hva slags liv ønsker vi oss? Det må vi spørre oss, når vi snakker om fett. Og kanskje vi skal snakke mer om følelser, og mindre om mat.
Det er i hvert fall helt uten bivirkninger.
