«I strid med tradisjonelle oppfatningar er det like mange menn som kvinner som blir utsette for seksuelt krenkande utsegner og handlingar». Dette skriver Statens arbeidsmiljøinstitutt i en av få representative undersøkelser, på tvers av bransjer, om seksuell trakassering på norske arbeidsplasser.
Pynter på sannheten
Selv om begge kjønn rapporterer likt om seksuell utilbørlig adferd, er det langt flere kvinner som opplever psykologiske stressreaksjoner i etterkant. Dette handler altså ikke om de seksuelle krenkelsene i seg selv, men hvordan menn og kvinner individuelt og subjektivt oppfatter og fortolker dem.
Også forskningsgruppen Bergen Bullying Research Group har landet på at menn og kvinner rapporterer like mye, selv om flere kvinner enn menn beskriver seg selv som mål for seksuell trakassering. Det er derfor rimelig å anta at kvinner føler seg mer «angrepet» av seksuell trakassering enn menn, og noen arbeidslivsforskere antyder at dette kan komme av at menn oftest er fysisk overlegne. Men en forutsetning for denne forskjellen i rapportering av negative konsekvenser, er likevel at mannlige ansatte ikke lyver eller bagatelliserer.
Ja, menn rapporterer, men å innrømme at man får psykiske problemer sitter langt inne. Antallet menn som enten bevisst eller på grunn av psykologiske forsvarsmekanismer pynter på sannheten er derfor ukjent, men at fenomenet eksisterer er det ingen tvil om. Jeg løy selv om alvorlighetsgraden av seksuelle krenkelser i en internundersøkelse for en stor aktør i elektronikkbransjen. Underrapportering av alvorlighetsgraden er en medvirkende årsak til at undersøkelser kan gi et skjevt bilde av virkeligheten. Dette betraktes av mange som et kvinneproblem, og hvor mange menn vil vel innrømme at de eventuelt måtte ha slike problemer?
Urokkelige mannsidealer
Klaps på rumpa og tafsing rundt buksesmekken, etterfulgt av en slibrig kommentar om hva den kvinnelige sjefen kunne tenkt seg å utføre på den mannlige underordnede på toalettet, vil en del menn muligens bare le karslig av. Men mange menn ler ikke. Eller, kanskje ler vi nervøst, tilgjort og med en øm, gnagende klump i halsen. I likhet med at kvinner har ulike grenser for hva som er akseptabelt, har nemlig menn også det - uansett hvor barske vi prøver å fremstå utad. For menn å skulle innrømme psykiske plager av uønsket seksuell kvinneoppførsel bryter med forestillingen om mannen som seksuell erobrer: den kraftfulle, pågående, sterke og mandige. Selve jegeren med stor J.
Dette mannsidealet kan føre til at vi ikke tør å melde fra. Ikke nødvendigvis fordi vi frykter direkte represalier, men fordi vi er livredd for å bli gjort til latter av både kolleger og ledere. Jeg var selv for feig til å varsle, da jeg i en pause mellom studier jobbet på en sterkt kvinnedominert arbeidsplass i to år.
Hva kan så ledere gjøre, uavhengig av hvilket kjønn som trakasserer? Mange har rettet søkelyset mot nødvendigheten av holdningsendringer. Men vi som enten har ledet eller blitt utsatt for endrings- og omstillingsprosesser, vet hvor uhyre komplisert det er å skulle endre menneskers holdninger, verdier og adferd i en eller annen ønsket retning.
Trenger holdningsendringer
Organisasjoner bør derfor fokusere på varslingsrutiner, og i sommer ble alle virksomheter med minst fem ansatte pålagt å innføre slike. Dette bør være høyt prioritert, fordi forskning viser at organisasjoner med gode rutiner for varsling gjør at flere ansatte melder fra om kritikkverdige forhold. Dessuten forplikter det. Denne forpliktelsen er spesielt viktig i tilfeller der ledere reagerer med angst, fornektelsesstrategier og handlingslammelse i forhold til varsling av seksuell karakter.
For at en slik kultur skal ha mulighet til å bli forankret i hele organisasjonen er det en forutsetning at alle medlemmer, fra direktører til renholdsarbeidere, deltar i prosessene. Det er også helt sentralt at det blir gjennomført allmøter, der ansatte kan diskutere, reflektere over og ikke minst stille spørsmål hvis noen er usikre på hvor grensene går. I tillegg bør det poengteres at ansatte også kan varsle til eksterne tilsynsmyndigheter, og at disse har taushetsplikt. Ledere bør dessuten understreke at menn er like utsatt for seksuell trakassering som kvinner, og forsikre om at dette hverken er flaut, umandig eller latterlig å melde fra om.
Målet med varslingsfokuset er å etablere kulturer der formelle, organisasjonsinterne retningslinjer omkring seksuell trakassering på sikt blir mindre nødvendig. Både fordi eksisterende medarbeidere vet hva som er akseptabelt og hva som ikke er det, og fordi nyansatte raskt lærer kulturen og tilpasser seg den. En forutsetning for å lykkes med dette er imidlertid kloke, reflekterte og handlingsorienterte ledere, som både tar ansvar og går foran som eksemplariske rollemodeller - slik dyktige ledere alltid gjør.
