Er kvikkleire den nye flåtten?

Den store flåttinvasjonen har ennå ikke overtatt avisenes forsider, men så kom jo også sommeren sent i år. Eller ender kvikkleire opp som årets agurkvinner?

LEIRRASET GISKE TIL LEIRRASET I NAMSOS

I mars 2009 ødela et kvikkleireskred flere hus og hytter i Namsos. «Vi får ofte spørsmål av personer som har fått vite at deres hus ligger på kvikkleire. De er bekymret for liv og at alt de eier plutselig skal gå tapt», skriver tre forskere fra Sintef Byggforsk. Men de kan berolige.

Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix
Anders Samstad Gylland byline
Forsker ved Sintef Byggforsk
Stein Christensen byline
Seniorforsker ved Sintef Byggforsk
Maj Gøril Glåmen Bæverfjord byline
Forskningsleder ved Sintef Byggforsk
Kronikkvignett Ytring

I juni la Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) fram rapporten «Nasjonalt risikobilde 2013 – Katastrofer som kan ramme det norske samfunnet». Av de 17 katastrofene som gjennomgås av DSB, er det kvikkleire som får mest oppmerksomhet. Like etter meldte NRK: «Ser for seg grusomt kvikkleireskred midt i Trondheim».

Og det finnes mange lignende eksempler: «Pass på! Her er det kvikkleire-fare! Sjekk om du er i faresonen - Kan utløse ras» (VG), Aftenposten har tidligere skrevet om «Gigantbarnehage er bygget på kvikkleire - 320 bygninger i Oslo ligger på potensielt farlig grunn». mens det mer fagrettede Teknisk Ukeblad fyller overskriftene med «Kvikkleire i Norge – Over 10.000 eneboliger på farlig grunn».

Hva gjør det med foreldre å lese om at barna deres daglig oppholder seg på potensielt farlig grunn? Og har de grunn til å uroe seg så mye som avisoverskriftene legger opp til?

Et korthus fra istiden

For å forstå kvikkleire og dens oppførsel må vi tilbake til siste istid, for cirka 10.000 år siden. Norge var da dekket av tykk innlandsis som skurte og eroderte og skapte det landskapet vi har i dag. Massene fra disse prosessene ble ført ut i havet av breelver. Store partikler som sand sedimenterte raskt, de minste partiklene, leire, ble fraktet lenger ut i fjordarmene.

Over tusenvis av år har saltet blitt vasket ut av leira og igjen står et det samme korthuset som før, men nå uten lim.

Leirkorn er flate og elektrisk ladet på en slik måte at saltet i havvannet binder partiklene sammen til en løs struktur. Dette kan sammenlignes med et korthus hvor alle kortene er limt sammen. Hulrommene mellom kortene er fylt med vann. Siden istiden har isen smeltet og landet har hevet seg omkring 200 meter. Dette har ført til at leirlag som før var under havvann er hevet og etter hvert utsatt for ferskvann fra regn og grunnvannstrøm. Over tusenvis av år har saltet blitt vasket ut av leira og igjen står et det samme korthuset som før, men nå uten lim.

Leira karakteriseres nå ofte som kvikk; det vil si at ved overbelastning, eller omrøring, skifter den konsistens fra fast til flytende. I Norge finnes det kvikkleire hovedsakelig på Østlandet og i Trøndelag.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Krever økt sikkerhetsmargin

Kvikkleire har ikke lavere styrke enn leire som ikke er kvikk. Det er heller ikke slik at det i prinsippet er noen større sannsynlighet for skred i kvikkleireområder sammenlignet med skred i områder med leire som ikke er kvikk. Likevel er det slik at det i fagmiljøene rettes stor oppmerksomhet mot prosjekter som involverer kvikkleire. Grunnen til dette er den potensielt store konsekvensen av en skredhendelse i kvikkleire.

Mens et skred i leire som ikke er kvikk ofte er begrenset til en mindre lokal hendelse, kan et kvikkleireskred ha en utbredelse som er mange ganger større.

Mens et skred i leire som ikke er kvikk ofte er begrenset til en mindre lokal hendelse, kan et kvikkleireskred ha en utbredelse som er mange ganger større. Dette skyldes at kvikkleira blir flytende og kan renne bort fra skredområdet. For å håndtere dette aspektet ved utbygging foreskriver dagens retningslinjer økt krav til sikkerhetsmargin når kvikkleire påvises.

Eget kvikkleirekart

Etter Rissa-raset i 1978 ble det startet et arbeid for å kartlegge alle kvikkleireforekomster i Norge. Resultatet foreligger nå som kvikkleirekart på Skrednett.no hvor de ulike forekomstene er klassifisert etter faregrad og risiko.

Disse kartene er ikke en oversikt over hvor det kommer til å gå kvikkleireskred. Kartene er ment som planverktøy for kommuner og utbyggere og som opplysning til grunneiere. Man kan da tidlig i planfasen identifisere potensielle områder hvor spesielle krav må stilles.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Spiller på trygghetsbehovet

Når media velger å slå opp kvikkleire som en stor trussel er det for å spille på vårt menneskelige basale trygghetsbehov. Hvem blir ikke nervøs av å få vite at hjemmet «ligger på farlig grunn»? Media spiller på (eller avslører egen uvitenhet om) en ubegrunnet oppfatning av at kvikkleire er farlig, uansett.

Vi ønsker derfor å berolige med å si at så lenge kvikkleira får ligge i ro og ingen begynner å grave i den, og så lenge prosjekterte utbyggingsplaner følges, vil ingenting skje.

Forskere i SINTEF Byggforsk får ofte spørsmål av personer som har fått vite at deres hus ligger på kvikkleire. De er bekymret for liv og at alt de eier plutselig skal gå tapt. Vi ønsker derfor å berolige med å si at så lenge kvikkleira får ligge i ro og ingen begynner å grave i den, og så lenge prosjekterte utbyggingsplaner følges, vil ingenting skje.

Det er derfor fristende å dra paralleller mellom medias krisemaksimering om kvikkleire og flåtthysteriet som ruller inn over avisene hver sommer. Er det nødvendig å overdrive på denne måten? Vi håper denne artikkelen kan bidra til å gi folk nattesøvnen tilbake – flått eller ikke.