NRK Meny
Kommentar

Frisk og nødvendig endring av Stoltenberg

De fleste av Arbeiderpartiets beste kort er i øyeblikket menn, og partiet har ikke for mange sterke nye kvinnelige statsrådskandidater, skriver Hans Olav Lahlum.

Stoltenberg presenterer endringer i regjeringen

Statsminister Jens Stoltenberg presenterte endringene i regjeringen på Slottsplassen fredag formiddag. Fra venstre: Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap, f.v.), arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap), helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre (Ap), kulturminister Hadia Tajik (Ap), utenriksminister Espen Barth Eide (Ap).

Foto: Lien, Kyrre / NTB scanpix

Torsdag 20. september 2012 var en av dagene både kommentatorer og menige velgere diskuterte om det ville bli endringer i regjeringen denne uken. Men da diskuterte man om fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud skulle måtte gå i forlengelsen av den siste utviklingen med 22. juli-kritikken.

Ettermiddagen fredag 21. september 2012 hadde det i stedet kommet skifter i fem andre Arbeiderparti-styrte departementer, inkludert Utenriksdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

«En ganske frisk og nødvendig satsing av Jens Stoltenberg.»

Hans Olav Lahlum

Det er en ganske frisk og nødvendig satsing av Jens Stoltenberg, i en for partiet kritisk situasjon ett år før et svært viktig stortingsvalg. Om den er tilstrekkelig gjenstår å se.

Helse-Jonas

Det tyngste departementet som fikk ny statsråd, var Utenriksdepartementet. Det skjedde på tross av at Jonas Gahr Støre gjennom sju år har klart seg svært godt der – fordi Arbeiderpartiet i flere år ikke har klart seg like godt i Helse- og omsorgsdepartementet.

Støre bør, med sin lange administrative erfaring og bakgrunn fra Verdens helseorganisasjon, ha bedre muligheter enn noen andre i partiet til å lykkes som helseminister.

«Støre har bedre muligheter enn noen andre i partiet til å lykkes som helseminister.»

Hans Olav Lahlum

Det blir likevel en ny utfordring for Støre å forholde seg til folk over hele Norge i stedet for til land over hele verden. Han vil her måtte gjøre hardere økonomiske prioriteringer og ta flere kontroversielle avgjørelser.

Hvor godt han lykkes vil få stor betydning for partiet og regjeringens muligheter ved valget i 2013 – og for Støres muligheter til senere å bli partileder og statsminister.

Et solid valg

Norges nye utenriksminister, Espen Barth Eide, er ikke det politisk spennende valget som for eksempel Jan Egeland kunne ha vært. Eide er i stedet et godt eksempel på en politiker med sterk faglig bakgrunn, som arbeider seg opp gjennom en møysommelig innsats i et regjeringsapparat.

Tross god innsats gjennom seks år som statssekretær fikk Eide, mye ut fra kjønnsbalanse og andre kabalhensyn, vente lenge på å bli statsråd.

Han fikk deretter til gjengjeld under ett år som forsvarsminister før han ble utenriksminister. Stoltenbergs strategi synes å være at Arbeiderpartiet skal holde stand i utenrikspolitikken og samtidig styrke sin stilling i helsepolitikken.

«Eide et solid og svært nærliggende valg som Støres arvtager»

Hans Olav Lahlum

Man vil fra partiet signalisere endringer i helsepolitikken, men ikke i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Derfor var Eide et solid og svært nærliggende valg som Støres arvtager.

Yngste statsråd

Blant de øvrige endringene ble det naturlig nok mest fokus på den eneste nye statsråden, kulturminister Hadia Tajik – som også er historiens yngste norske statsråd. Kritikk for manglende erfaring er i slike situasjoner forutsigbar, særlig fra de mer tilårskomne og konservatives rekker. Den kritikken kan Hadia Tajik ta med stor ro. Hun har på sine 29 år rukket både å fullføre en relevant masterutdannelse, og å skaffe seg imponerende mye politisk og administrativ erfaring.

Det finnes både på borgerlig og rødgrønn side gode eksempler på regjeringer som har gjort lite suksess på tross av mye erfaring, og på regjeringer som med årene har stagnert på grunn av manglende nytenkning.

Sammensetning av regjeringer handler dessuten mye om representasjon, og det er i dagens Norge på sin plass at både befolkningen under 32 år og den voksende andelen som har innvandrerbakgrunn er representert i regjeringen. Det mer relevante kritiske spørsmålet, som også alt har vært stilt, er hva Hadia Tajik står for i aktuelle kulturpolitiske saker.

Det er imidlertid langt fra første gang en statsråd settes inn på et annet område enn de har arbeidet med i Stortinget, og det kan også ha fordeler å starte med blanke ark i så måte. Tajik må som andre statsråder få en rimelig tid til å sette seg inn i aktuelle saker på sitt fagområde før man krever at hun fastlegger sitt syn på dem.

«Utnevnelsen av Tajik var en nær nødvendig del av kabalen»

Hans Olav Lahlum

Utnevnelsen av Tajik var en nær nødvendig del av kabalen, fordi resten av endringene var resirkulering snarere enn fornyelse.

Fire av fem statsråder med nye departementer kom altså direkte fra andre departementer. Både arbeidsminister Anniken Huitfeldt og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har mange års erfaring fra regjeringen.

Krevende departement

Huitfeldt var i går den yngste av Arbeiderpartiets statsråder, og at hun skulle gå ut av regjeringen i år ventet ingen. Hun får et mer krevende nytt departement, men med et relativt greit starttidspunkt etter at forgjengeren fikk ta belastningen med en ny tvungen lønnsnemnd.

Mens flyttingen av Huitfeldt er lite kontroversiell, var det knapt noe styrketegn for Arbeiderpartiet at Strøm-Erichsen nå sendes tilbake til det Forsvarsdepartementet hun for ett år siden ble byttet ut fra. I noen grad avspeiler det at de fleste av partiets beste kort i øyeblikket er menn, og at partiet ikke har for mange sterke nye kvinnelige statsrådskandidater.

«De fleste av partiets beste kort i øyeblikket er menn»

Hans Olav Lahlum

Det ligger imidlertid under at Jens Stoltenberg er en statsminister som heller gir sine statsråder tillit litt for lenge enn litt for kort tid. Den eneste som måtte gå ut av regjeringen var Hanne Bjurstrøm, som neppe var overrasket og i beste partitradisjon tok skuffelsen pent. Dermed utløste en stor regjeringsomdannelse ganske lite kritikk. Det gjenstår å se om endringene er tilstrekkelige og gir det nødvendige løftet for partiet og regjeringen i 2013.

Endringer som ikke kom

Denne kommentaren om dagens regjeringsendringer må avsluttes med noen linjer om endringene som ikke kom. Som jeg har omtalt i en tidligere kronikk, satte 22. juli-kommisjonens kritikk statsministeren i et vanskelig dilemma.

Han risikerte å bli beskyldt for ikke å ta kritikken på alvor hvis han ikke gjorde endringer på statsrådsnivå – og å bli beskyldt for å svikte medarbeidere hvis han selv ble sittende og lot statsråder gå. Mange eksperter spurte seg i går om Rigmor Aasruds nærmet seg siste arbeidsdag i regjeringen.

Hun ble sittende i dag, og det burde ikke overrasket noen. Aasruds problem har mindre vært ting hun har gjort, enn ting hun ikke har gjort fordi hun ikke oppfattet at de lå under hennes ansvarsområde. Ansvarsforholdene mellom Statsministerens kontor og flere departementer var uklare også for andre aktører enn henne.

«Da handler det ikke bare om en enkelt statsråd»

Hans Olav Lahlum

Da handler det ikke bare om en enkelt statsråd, men om Arbeiderpartiets koordinering mellom sine departementer fra Statsministerens kontor. Statsråden der, Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, har gått uventet langt i å understreke Aasruds ansvar. Aasrud har derimot forholdt seg til sitt departement uten å rette kritikk i noen annen retning.

Stoltenberg ville i den situasjonen ta en stor belastning både internt og eksternt hvis han lot Aasrud gå uten å gjøre endringer ved Statsministerens kontor. Og et statsrådsskifte ved Statsministerens kontor ville være en for stor innrømmelse for nær statsministeren selv.

Kings Bay

Etter Kings Bay-saken i 1963 kom Gerhardsen tilbake som statsminister, men ofret to statsråder som ble tillagt et ansvar for saken. Det ble en tung belastning internt i partiet, og ga heller ikke uttelling som håpet hos velgerne ved det neste valget. Stoltenberg valgte tro mot sin lederfilosofi en annen løsning, og ofrer etter alt å dømme ingen statsråder i 22. juli-saken.

Det gir mindre uro og bitterhet internt i partiet. Eksternt havner endringene som ikke kom her og nå helt i skyggen av endringene som kom. For Stoltenberg i 2012 som for Gerhardsen i 1963, gjenstår det å se hvor fornøyd velgerne er ved neste stortingsvalg med statsministerens håndtering av det politiske oppgjøret etter en nasjonal tragedie.

Stoltenberg må lykkes bedre enn Gerhardsen der, hvis han ikke som landsfaderen vil avslutte sin statsministerkarriere med et stort valgnederlag.

Kronikkforfatteren Hans Olav Lahlum er historiker, og har skrevet hovedoppgave og bok om personskifter i Arbeiderpartiet. Han er på fritiden valgt fylkesleder i Oppland SV og landsstyremedlem i SV.