Over et par generasjoner har vi mentalt fjernet oss fra fabrikkene, fra byggeplassene og fra det praktiske arbeid. Det er bygd en forestilling – en vrangforestilling – om at vellykketheten går gjennom de teoretiske fag. At lesesaler og kontor gir prestisje og penger. Yrkesfag er minus – karakterjag og høyere (!) utdanning er pluss.
Konsekvensene for Norge er alvorlige. Vi mister arbeidskraft til hovedmotorene i vårt arbeidsliv. Det er en hemmer for utviklingen av Norge og vår økonomi. Men konsekvensene for den enkelte er verre: Så lenge prestisjen ligger i de teoretiske fag gjør vi livet vanskelig for en ikke ubetydelig del av våre ungdomskull.
Lykke i grøfta
Jeg har reist mye ut til lærlinger det siste året. Smarte, vellykkede ungdommer. Noen av dem supersterke i teoretiske fag, men mange har kjent på betydelige utfordringer med matte, norsk, historie og fysikk.
I store deler av barn- og ungdomsåra har de opplevd at foreldre, nabolag og samfunn gir et vellykket/ikke vellykket-stempel ut fra om vi er flinke i teoretiske fag eller ikke.
I løpet av ti år på skolen har de litt for ofte gått hjem med mindre mestringsfølelse enn da de gikk til skolen. I tre år har de hvert halvår fått en karakter på en skala som har fortalt dem at de er dårlige.
Hvert halvår har lærere og fortvilte foreldre sittet med rynke i panna og fortalt barnet at det må skjerpe seg og lese mer. Tanken på tre år på videregående har vært tung. For enkelte så tung at de har droppet ut etter kort tid. PlayStation hvor mestringsfølelsen er til stede blir for noen den eneste lykkelige arena. Men må den være det?
Lærlingene jeg har møtt det siste året har enten tatt den tradisjonelle veien med to år på skole og to års læretid i en bedrift, eller de har startet læretiden etter første året på videregående og hatt tre års læretid i bedrift før avsluttende fagprøve. På anleggsteknikk får de raskt oppleve praktisk arbeid kombinert med matematikk. Å regne ut hvor mange kubikk masse du har på lasteplanet gir mening. Å regne ut avstand når du skal utføre stikking av vei gir mening.
Plutselig kjenner du igjen engasjementet fra PlayStation på gutterommet. Det kalles mestringsfølelse. Plutselig ser du den samme gutten som du dro opp om morgenen hoppe opp av senga klokka seks for å være på brakka med sine læremestre en time senere.
Du ser en fornøyd, men sliten gutt som kommer hjem og spiser middag for to. Jeg har opplevd lettelsen i foreldres øyne når det går opp for dem at gutten deres uten pisk over teoretiske bøker kan bli en viktig brikke i en betydningsfull samfunnsinfrastruktur. Omtrent garantert lærlingplass, deretter fast jobb og helt uten studielån.
De som gjør jobben
Mange av dagens entreprenører har selv gått denne veien. I dag er de viktige arbeidsgivere i lokalsamfunn rundt om i landet. Som en av de sa til meg; det er kun én ting som er sikkert vi kommer til å trenge i dette samfunnet for alltid og det er folk som utfører jobber, ikke bare planlegger hvordan de skal gjøres.
Det er snart 1. mars. Om du kjenner igjen din jente eller gutt i denne kronikken; hvorfor ikke ta den teoretiske byrden fra dem og presenter dem for yrkesfag?
Vi har mange som går hvileløst rundt på studiespesialisering fordi de føler det er det man må. Om målet er en trygg, fast jobb i en bransje der praktiske ferdigheter er vel så viktig som teoretisk kunnskap har vi i anleggsnæringen løsningen. Som en mor sa til meg. Mitt mål har vært at guttungen skulle bli en lykkelig, lovlydig, skattebetaler. Det har han nå blitt.
Og skulle motivasjonen for å ta videre utdanning melde seg etter hvert så gir fagbrevet mulighet for opptak til teknisk fagskole og utdanning som fagskoletekniker eller fagskoleingeniør.
I 2018 snudde trenden. Søknadene til yrkesfagene økte litt. Det er godt nytt for Norge. Og det kan gjøre mange flere 15-16-åringer til vinnere. Ute der Norge bygges.
