De neste ukene gjelder det å huske på at dette handler om mer enn flyktningutgifter, innstramninger, asylankomster og budsjettbalanse. Det handler ikke engang bare om forholdet mellom mennesker og milliarder. Det handler om at nasjonen for alvor ser dimensjonene av flyktningkrisen. Her hjemme. I tillegg til politikernes budsjettvansker og traumatiserte flyktningers beskyttelsesbehov, er det en enorm kapasitetskrise som må løses.
Asylsøkere skal registreres, innkvarteres, intervjues, være i sikkerhet, ha en ryddig søknadsprosess før en eventuell oppholdstillatelse. Det krever mottak i norske lokalmiljø, politi på grensa og ved mottakene, UDI-ansatte og tilsyn fra fylkesleger.
De som får innvilget opphold og har krav på beskyttelse, må bo ytterligere lenger på mottak og trenger deretter norskopplæring, integreringsprogram, bolig, skole og jobb.
Barn som kommer alene, trenger en ekstra oppfølging. Dem er det mange av.
De som ikke får opphold, skal returneres.
LES OGSÅ: UDI: Store forsinkelser
Må tenke nytt
Alle stegene krever personell, infrastruktur og penger. Ingen av delene er tilpasset det omfang vi vil oppleve i årene som kommer.
Og alle stegene vil være så tidkrevende at kapasitetskrisen vil vare mye lenger enn neste budsjettår, logisk nok. Derfor er det en ny virkelighet.
Politikerne og vi som samfunn må tenke helt nytt om et stort og konfliktfylt tema i den politiske debatten: Asyl-, flyktning- og integreringspolitikken.
Ny politisk virkelighet
Den politiske virkeligheten handler nå først og fremst om å håndtere en kapasitetskrise. Uansett hva partiene mener om antall kvoteflyktninger, regler for familiegjenforening eller budsjettspørsmål, må situasjonen kortsiktig håndteres. Med tanke på at den er langsiktig.
Derfor snakkes det om forlik rundt en rekke innstramninger i asyl- og flyktningpolitikken. Et betydelig større politisk prosjekt enn da stortingspartiene, foruten Frp og SV, før sommeren inngikk forlik om økning i antallet kvoteflyktninger.
For Frp vil det være høyst krevende, i praksis kanskje umulig, å skulle stå utenfor et så omfattende - økonomisk, juridisk og administrativt - forlik. Derfor hører vi allerede Frp-stemmer som er tydelige på at et slikt forlik eventuelt vil handle om at alle de andre partiene har innsett det samme som Frp alltid har sagt: Det må strammes inn.
Vil de gå ut av regjering frivillig?
Ved å gå med på et bredt forlik, risikerer Frp derimot en viktig kampsak inn i 2017-valgkampen. Partiet har høyest troverdighet når det gjelder å føre en restriktiv innvandringspolitikk. Dersom partiet signerer på politikk sammen med resten, er de ikke lenger mest restriktive. Frp må ikke miste dette sakseierskapet dersom de skal holde på viktige kjernevelgere i tiden frem mot neste stortingsvalg.
LES: – Norge står foran et avgjørende veivalg
Skal man tenke enda friere, kan man spørre om Frp vil være med på ferden, eller om de vil gå ut av regjering frivillig, og KrF og Venstre gå inn? Enkelte peker på at dette er noe alle de fire ikkesosialistiske partiene kan tjene på mot 2017, det kan også være det som skal til for å sikre ikkesosialistisk flertall neste valg. Samtidig er det mest sannsynlige at regjeringen fortsetter, som i dag. Avstanden mellom KrF og Frp er ikke minsket. Nederlaget for Siv Jensen ved å gå ut før perioden er omme, vil være stort.
I forhandlinger
For Høyre vil det ikke være en ulempe å innlede en forlikstone med stor-opposisjonen. Det kan vise en ansvarlig holdning til å styre landet. Det kan få flere partier med på noe som da ikke blir en dragkamp mellom sentrum og Frp til mulig skade for samarbeidsprosjektet. I tillegg kan Ap og Sp gi Høyre og Frp tung støtte til tiltak Venstre og KrF i utgangspunktet er mer eller mindre motstandere av.
KrF og Venstre må uansett i forhandlinger med regjeringen for å finne en løsning. For dem er det en fordel om flere er med på den endelige avtalen, slik at dagens opposisjon ikke kan drive valg på at KrF og Venstre (alene) gir Frp for store innstramnings-gjennomslag.
For Ap og Senterpartiets del vil de vise kompromissvilje, løsningsorientert holdning, ved å gå inn for et forlik med den sittende regjeringen. Samtidig vil det ligge en mulighet til å sammen med flere stramme inn på asylpolitikken, uten at de to partiene må stå fremst i stormen.
For ikke ubetydelige deler av velgergrunnlaget til de to partiene vil dessuten en innstramning på enkelte felt bli ønsket velkommen, også utover det den rødgrønne regjeringen gjorde.
Store grep
For SV er situasjonen mer todelt. Rent instinktivt er det å stå utenfor et forlik en gyllen mulighet til å vise for alvor at partiet er til venstre for Ap. Samtidig skal vi legge merke til at SV-ere ikke har avvist et forlik totalt, det tidligere regjeringspartiet er ikke tjent med å stå utenfor bare for å stå utenfor. Det kan også synes som om deler av partiet kjøper argumentasjonen om at nå er det tid for å ta store grep.
En bred enighet i den innvandringspolitiske debatten vil kunne føre til en del politisk styrings-ro på fagfeltet, men en hver partistrateg har selvsagt en posisjonering inn mot 2017-valget med seg i tankene.
Nye politiske løsninger
For å begrense kapasitetskrisen foreslår regjeringen en rekke grep. Noen vil være enkle å få til forlik rundt, andre mer krevende.
Enkelte tiltak, som nedjustering av standard og ytelser, skal virke avskrekkende eller dempende på at flyktninger skal velge Norge fremfor andre land. Andre tiltak skal få ned saksbehandlingstiden for dem som skal bli, eller opp returene av dem som ikke får opphold.
Tiltakene vil kanskje føre til til at færre velger å søke asyl i Norge. Det vet vi ikke, og det vil være vanskelig å måle med eksakt treffsikkerhet. Selv om det kommer flere, vet vi ikke om det ville kommet enda flere uten innstramninger. Kommer det færre, vet vi ikke nødvendigvis i hvor stor grad det skyldes våre innstramninger. Det vi med stor grad av sikkerhet kan si, er at antallet ankomster vil øke, hvis Norge oppfattes som et mer gunstig land enn andre.
Familiegjenforening
Et annet regulerende tiltak er vesentlig økt bruk av midlertidig opphold. All historikk sier at dette i for mange saker kun utsetter problemet. Både økonomisk, juridisk, integreringsmessig og skjønnsmessig blir dilemmaer og utfordringer bare større om de får gjære noen år. Derfor fikk mange av de midlertidige flyktningene fra Irak (MUFerne) opphold til slutt, det samme med mange av de lengeværende asylbarna. Økes bruken av midlertidig opphold, tyder alt på at også antallet dilemmaer øker om noen år når bilder av barn født i Norge eller svært godt integrerte ressurspersoner, trykkes i lokalaviser og mobiliserer lokalmiljø.
Innskrenking av retten til familiegjenforening og definisjon av tilknytningskrav er også blant endringene regjeringen foreslår.
Ny flyktningdebatt?
Hos mange synker det nå inn at det handler om å håndtere en kapasitetskrise, uavhengig av hvor man måtte stå i innvandringsdebatten. Da er situasjonen tjent med at debatten blir mer nyansert enn at den handler om snill mot streng og merkelapper som naiv og rasist.
Økende og splittende motsetninger er ikke et godt fundament for å håndtere en samfunnsutfordring av denne størrelsen.
Det er en ny virkelighet.
Varig og vanskelig.
