Kronikk

En lærer på tåhev

Jeg blir beskyldt for skjult rasisme når jeg snakker om lysere tider eller hvite løgner. Det er noe som skurrer.

Anne Herre Bisgaard

Vi må kunne snakke fritt og forsøke å lære de unge at folk flest vil dem vel, skriver kronikkforfatteren.

Når jeg velger å jobbe på en skole øst i Oslo, betyr det at jeg står for likhet blant mennesker og sier ja til mangfold. Likevel føler jeg meg til stadighet skyldig i å drive en slags ubevisst diskriminering av dem med mørkere hudfarge enn meg selv.

Er jeg rasist uten å vite om det?

Vi lever i et samfunn der woke-bevegelsen, med sin kamp mot skjult rasisme og hvite privilegier strømmer gjennom sosiale medier og rett inn i klasserommene våre.

Vi voksne bør prøve å være litt modigere i denne debatten.

Ungdom, så vel som voksne, påvirkes av et tankegods der det pekes på at hvite mennesker snakker og tenker på en ubevisst, men grunnleggende rasistisk måte – altså at det er underliggende rasisme overalt.

Elevene tar kampen mot urettferdighet på alvor.

Og når en begynner å lete, finnes det uendelig mange eksempler i språket der svart er dårlig og hvitt er bra.

På luciadagen ville jeg fortelle elevene litt om historien bak alle lussekattene og lyskransene. Jeg fortalte om legenden, der den hellige Lucia gikk inn i en mørk grotte med lys i hånden, og risikerte livet for å gi mat til forfulgte kristne, som gjemte seg der. Jeg sa at dagen kunne feires som et symbol på at lyset vinner over mørket i kampen mellom det gode og det onde. Og så tente jeg lys.

Vi kan ikke være så forknytt at vi ikke tør å spørre noen om hvor familien deres kommer fra.

Jeg ble umiddelbart satt på plass av en etnisk norsk gutt i klassen.

Er ikke det litt rasistisk?

Hva mener du?

Du sier at lyst er bedre enn mørkt.

I en annen undervisningstime ønsket jeg å diskutere om en hvit løgn noen ganger kan være nødvendig å ty til for å unngå å såre noen. Igjen kom det en ivrig hånd opp i lufta.

Så en hvit løgn er bra, og en svart løgn er dårlig? Er ikke det rasisme?

I alle andre kontekster på skolen skal vi være åpne og vise toleranse. Men ikke her.

Vi endte opp med en lang diskusjon der jeg forsøkte å argumentere for at dette uttrykket ikke hadde noe med hudfarge å gjøre.

Elevene var ikke overbevist.

Hvis en elev arresterer meg fordi jeg sier at det er bra at det går mot lysere tider, og mener at det er skjult rasisme, er det fristende å le og si at det der er jo bare tøys. Uten lyset dør jorda.

Likevel blir det for enkelt å klappe elevene på hodet og si at vi lærere er fargeblinde.

Etnisk norske lærere som meg selv har ingen erfaring med å hele tiden måtte overbevise verden om at jeg er et redelig menneske. Jeg slipper å leve med følelsen av å ha en slags kulturelt betinget ulempe hengende ved meg når jeg skal søke jobb, fordi jeg ser ut som om jeg kommer fra et annet land.

Da jeg så en adoptert jente med sort afrohår for første gang, fikk jeg lov til å ta på det.

Ungdommene vil ha ordentlige svar, og vi må ta dem på alvor.

Samtidig føler jeg at det er noe som skurrer.

I en samtale med en elev her om dagen, måtte jeg avkrefte at mine forfedre hadde holdt sorte slaver, fordi jeg er hvit i huden. Jeg oppklarte misforståelsen, og la til at de sannsynligvis aldri hadde sett et menneske med annen hudfarge enn dem selv.

USA har en annen historie enn Norge.

En skulle tro at det ville være hensiktsmessig å motarbeide rasisme i samfunnet vårt på en måte som er tilpasset vår egen kulturelle kontekst og ikke den amerikanske.

Når vi voksne går løs på den skjulte rasismen med lånte verktøy, mens vi tasser rundt på engstelige ullsokker, vil jeg tro at vi skaper et veldig forvirrende klima for ungdommen.

Jeg måtte avkrefte at mine forfedre hadde holdt sorte slaver.

Selv vokste jeg opp i en liten bygd på 70-tallet. Da jeg så en adoptert jente med sort afrohår for første gang, fikk jeg lov til å ta på det. Jeg var dypt fascinert, og jenta var stolt over at jeg syntes hun hadde så vakkert hår. Dagen etter fikk jeg en sort dukke av tanta mi, og jeg oppkalte henne etter jenta jeg hadde møtt.

Ingen i denne historien ble krenket eller følte at de hadde gjort eller sagt noe galt.

Sånn som klimaet er i dag, må jeg innrømme at jeg er skvetten bare ved å fortelle om det.

Vi lever ikke på 70-tallet lenger, og verden ser helt annerledes ut. Vi vet hvor lett det er å tråkke feil, og de aller fleste av oss er redde for å krenke noen. Svært få tør å si noe som minner om kritikk mot det politisk korrekte, plutselig deler du boks med folk du ikke ønsker å bli sammenlignet med.

Jeg føler at det er noe som skurrer.

I alle andre kontekster på skolen skal vi være åpne og vise toleranse. Men ikke her. Spør du noen om hvor de er fra opprinnelig, så har du gått over grensen.

Så hva kan vi gjøre?

Nøkkelen til å ufarliggjøre noe er som kjent å bringe det ut i lyset. La trollet sprekke.

En av de beste timene jeg hadde med elevene mine i fjor, var da vi så muslimer svare på spørsmål i serien «ikke spør om det» på NRK. Elevene i klassen som er muslimer, fikk muligheten til å snakke om misforståelser de synes er direkte komiske.

De etnisk norske elevene i klassen sa etterpå at de lærte en hel masse.

Vi kan ikke være så forknytte at vi ikke tør å spørre noen om hvor familien deres kommer fra eller hvor lenge de har bodd i Norge, i redsel for å fornærme dem. Det skaper mistenksomhet og avstand, istedenfor trygghet og toleranse.

Elevene tar kampen mot urettferdighet på alvor.

Vi voksne bør prøve å være litt modigere i denne debatten, sånn at vi kan gjøre livet enklere for de unge, ikke enda vanskeligere.

Vi må kunne snakke fritt og forsøke å lære de unge at folk flest vil dem vel.