Jeg har lest teksten «En vanlig dag på akuttpsykiatrisk avdeling» på Ytring. Nå vil jeg fortelle hvordan det er å være pårørende.
Min sønn, la oss kalle ham Nils, har i snart ti år vært en av disse som blir psykisk ustabil i ruset tilstand.
Vi har i flere år jobbet i samarbeid med politiet for å få han innlagt, for kortere eller lengre tid.
Han har mange selvmordsforsøk bak seg, og han har truet andre. Oftest har det gått ut over familien.
Gang på gang ender det opp med at han lander på glattcelle, med påfølgende selvskading.
Når politiet i samråd med legevakt prøver å legge han inn på akuttpsykiatrisk, så tar det som oftest to til fire timer, så er han ute igjen. Forsøk på å komme i dialog med helseinstitusjonen har, etter snart ti år, endt opp i tre tilbud om pårørendeveiledning. I to av de tre tilfellene har det skjedd etter at jeg som pårørende har krevd det.
Dagen jeg vil fortelle om, startet som en av flere dager tidligere. Nils hadde spist noe han ikke skulle spise. I løpet av dagen ble han dårlig. Utpå kvelden ringer han flere ganger, les 10–15 ganger, fordi han vil kjøres fra A til B. Han ville hente noe som var hos en slektning.
Han er verbalt utagerende og truende. Han skal kutte av meg både det ene og det andre, han skal brenne ned huset og knuse trynet på kjæresten min.
For å gjøre en lang historie kort, så nekter jeg å kjøre. Grunnen er tidligere erfaring med vold, pressing for penger og ødelagt bil.
Det neste jeg hører er at han er på besøk hos slektningen.
Nils er utagerende, og slektningen prøver å roe han og få han ut, men det hele eskalerer.
Mens dette skjer blir jeg ringt opp av vår felles slektning. Jeg forklarer at han bør ringe politiet hvis han mener det er behov for det.
Han får stoppet sønnen min ute på veien, som da har tatt med seg masse elektronikk som han sikkert skal prøve å selge.
Sønnen min forlater etter det plassen, og ringer meg på ny for å få transport. Han har nå blitt enda mer utagerende og når jeg sier nei, så truer han med å møte opp på vår adresse.
Siste buss har gått, men i fullt sinne går Nils seks kilometer, og kommer hylende og skrikende inn på byggefeltet der vi bor.
Han begynner å sjaue, skrike og roper trusler til oss fra trappen utenfor. Han kommer til låst dør og vi ber ham gjennom vinduet om å gå, siden tidligere besøk av denne sorten har endt med slåsskamp og neseblod.
Vi gir ham beskjed om at han ikke kan komme når han er så «ute», og han får og beskjed om at viss han ikke roer seg så må vi tilkalle politiet.
Han gir da beskjed om at hvis de kommer så skal han kutte dem med en kniv han har i lommen, for så å ta sitt eget liv.
Etter hvert har både vi og noen naboer sett oss nødt til å be om assistanse fra politi og helsevesen.
Vi opplever ham som psykisk ustabil og farlig for seg selv og andre, som flere ganger tidligere. Det tar noe tid før politiet kommer og tilbyr å ta ham med. Da slår han seg helt av og truer med å ta sitt eget liv, før han løper vekk og prøver å gjemme seg.
Det ender så opp med at politiet bevæpner seg, da han truer dem med kniven og legger den mot halspulsåren, med trussel om selvmord.
Politiet trekker seg unna, og han forsvinner på ny. Etter en stund er det fem politibiler og en ambulanse på stedet.
Etter to timer klarer de å peppre ham, før de tar han inn på glattcelle for natten.
Det hele avsluttes en natt til mandag klokka 02.00. Jeg skal på jobb dagen etter.
Neste morgen forventer jeg jo at han er lagt inn ettersom han har stått med en kniv mot halsen og har truet politiet. Men, nei.
Litt utpå morgenen ringer vakthavende fra politiet. Han spør: «Hva gjør vi nå»?
Jeg kommenterer at ut ifra gårsdagens situasjon så forventer jeg jo at helsevesenet endelig viser ansvar. Men, nei.
Akuttpsykiatrisk team har funnet det for godt å si at han ikke er syk nok denne gangen heller.
Vakthavende er noe stressa, for Nils bør etter hans mening ikke settes på gaten.
Takk gud for at han har gode venner som stiller opp, når helsevesenet ikke gjør det.
Han er fremdeles i live.
NRK Ytring kjenner forfatterens identitet. Enkelte opplysninger i teksten er endret for å anonymisere de berørte partene.
