I løpet av det knappe tiåret jeg har arbeidet med rusforebygging i Norge, er dette kanskje den hendelsen som har gjort sterkest inntrykk. Den er ekstrem, men likevel representativ:
Vi kan kalle ham Abdi. Han hadde nylig fylt 15 denne høsten da alt gikk galt. Hjemme var det sjelden en krone å få til annet enn det helt nødvendige, det var mange som skulle dele på pappas lønning. Ikke engang mamma forsto hvor dust han følte seg der han gikk i de billigste klesplaggene som var å opdrive. Bare Nadif, som vi kan kalle ham, lillebroren som så sånn opp til ham, skjønte hvordan han hadde det.
Pengene lokker
Det så så lett ut, du fikk til og med stoffet på krita. Han kjente mange som drev med det. Flere av kompisene hans hadde plutselig penger mellom hendene. Nye mobiler, dro til byen og handlet klær, dro på konserter i Spektrum.
Men allerede andre gangen gikk det galt. Han hadde solgt ut hele partiet ute i parken og var opprømt på vei hjem med den lille seddelrullen som bulte i lomma. Det var da han kjente slaget i bakhodet og hendene som tømte lommene hans mens han lå på bakken.
Dagen etter forklarte han leverandøren hva som hadde skjedd, men de var helt uinteressert. Han hadde å gjøre opp for seg.
Han hadde ingen mulighet til å skaffe pengene og håpet at det hele ville gå i glemmeboken. Men en kveld overfalt de lillebroren og mishandlet ham på det groveste. Like etter fikk han beskjeden: Hvis du ikke gjør opp for deg, har du bare å ta livet av deg. Hvis ikke dreper vi broren din.
En tidlig septembermorgen valgte Abdi å gå ut av tiden.
Hva som er i ferd med å skje blant ungdom med innvandrerbakgrunn i Oslo lar seg ikke nødvendigvis avlese av kvantitativ statistikk. Personlige historier trenger ikke være «anekdotiske bevis» men derimot kvalitativ informasjon som er nødvendig for at lesere og TV-seere, som kanskje aldri har satt sine ben i et boligstrøk med overvekt av «synlige innvandrere» under fattigdomsgrensen, skal kunne ta inn over seg en fundamentalt fremmed virkelighet.
De ekskluderte
Dette er ikke Norge, dette er «Den fjerde verden» - navnet sosiolog og Holbergprisvinner Manuel Castells har satt på ekskluderte samfunn over hele verden. Samfunn som ikke får ta del i globaliseringens overflod, men som likefullt blir innprentet av kulturen som omgir dem at materiell velstand er selve symbolet på et vellykket liv. Selv er de «svarte hull av sosial eksklusjon», systematisk forhindret fra tilgang til inntektsgivende arbeid som kunne gitt dem verdighet og selvstendighet.
Eksklusjonen kan bunne i hudfarge, religion eller etnisitet. Den kan være kulturbasert med holdninger til kjønnsroller, arbeidsetikk og selvutvikling som er dysfunksjonelle i et moderne kunnskapssamfunn.
Mange av disse ungdommene er til overmål også ofre for en «dobbel marginalisering» – de hører verken hjemme i foreldrenes kultur eller i kulturen hvor de vokser opp. Uansett resulterer eksklusjonen i et stigma som igjen blir en selvoppfyllende profeti.
For den mest nærliggende utveien for disse ungdommene blir det Castells kaller «den perverse integrasjon» – arbeid i den kriminelle industrien. Og der begynner man på gølvet med å selge narko på gata.
Her finner de gode inntektsmuligheter, fellesskap og status. Et intenst liv, som de fleste steder i Den fjerde verden blir sørgelig kort.
Der er vi selvsagt ikke i Oslo ennå. Men debatten rundt NRKs reportasje fra Oslo øst, innvandrerbydeler i Sverige og Jensen-saken viser med all tydelighet at vi ikke forstår hva som er i ferd med å treffe oss.
Lojalitet og tvang
Dette handler ikke om multikultur og «parallellsamfunn», og aldeles ikke om islam; dette er narkoindustriens universelle modus operandi. Essensen av narkotikatrafikk er dypest sett ikke omsetning av narkotika, ikke engang å tjene penger. Det grunnleggende er produksjon av makt.
Makten skapes av gjengene som forsvarer det territorium de disponerer til sin narkofranchise, med balltrær og kniver, eller med maskinpistoler og granater. Den skapes ved å true befolkningen til lojalitet og underkastelse – og medvirkning. Slik kan et forsøk på å arrestere et av deres medlemmer utløse opptøyer i Rinkeby. Hendelser som dagen etter ender opp med å bli kommentert av den amerikanske presidenten.
Makten skapes av narkotrafikanter som tar over legale bransjer for å hvitvaske inntekter, for å skjule narkologistikken og for å kooptere velfødde forretningspartnere. Den skapes ved å korrumpere byråkrater, skattemyndigheter, tollvesen og ordensmakt.
Makten skapes ved å systematisk bryte ned samfunnets normer; som respekt for liv, for lov og rett, for ærlig arbeid. Noe som igjen bidrar til polarisering, konflikt og samfunnsoppløsning. Land etter land i Europa har det siste året rapportert om samme forholdstall: Omlag to av tre islamistiske terrorister og fremmedkrigere har kriminell bakgrunn, hovedsakelig fra narkoindustrien.
Og når tilstrekkelig makt er etablert, over både den marginaliserte befolkningen og samfunnets institusjoner, gjenstår det uunngåelige og irreversible nådestøtet: Politisk makt.
Debatten om narkokulturen er ubehagelig. Ja, den kan styrke stigmatiseringen. Men den er nødvendig. For samfunnet. Og for alle våre Abdi'er.
