Mens jeg skriver dette sitter min 15 år gamle sønn og strever med matteoppgaver han ikke klarer.
Jeg synes heller han skulle ha sittet hjemme og latet som han var syk. Du blir kanskje enig med meg etter å ha lest.
Det er nemlig noe riv ruskende galt med eksamenssystemet for ungdomsskolen. Det gjør inntaket til videregående skoler fullstendig vilkårlig og helt urettferdig.
I min tid var det slik at hvis man fikk 4 i standpunkt og 5 på eksamen, ble det 4,5 i dette faget når man regnet snittet. Men nå slås ikke eksamen sammen med standpunkt. Eksamenskarakteren blir stående som et selvstendig fag, like mye verdt som en karakter i norsk eller samfunnsfag. Sønnen min ble tilfeldigvis trukket opp i matte, som han er dårlig i, og ikke i norsk eller engelsk som han er flink i. Loddtrekningen gjør at han får dobbelt opp med karakterer i sitt verste fag.
Det betyr at snittet hans kan falle fra 4,4 til 4,2. Linjen han vil inn på har omtrent den inntaksgrensen, så loddet han trakk kan bli avgjørende for hans framtid.
I fjor slet han på skolen, og til dels ellers. Han var motløs, så ikke poenget, han syntes skolekarakter ble gitt urettferdig. Men med stor innsats har han kjempet tilbake og gjør det nå godt i mange fag. Han har null anmerkninger og fravær. Jeg er stolt.
Motivasjonen har vært å komme inn på den aktuelle linjen. Han ønsker å gå på en skole med elever som er motivert for skolen. Nå kan alt arbeidet være forgjeves – på grunn av et system som på tampen av et langt skoleår straffer eller belønner tilfeldig. Følelsen av at man ender opp med random karaktersnitt er uunngåelig nå.
Han kunne reddet snittet, arbeidet og framtiden hvis han hadde sykemeldt seg. Er man syk på ungdomsskoleeksamen, skjer det ingenting. Ingen ny eksamen. Ingen karakter å ta med i snittet. En lærer fra en annen skole nevnte dette for meg, som en mulighet flere benytter seg av.
Er det galt å lyve når systemet er vilkårlig og urettferdig? Er det riktig å skulke når motivasjonen er å være skoleflink?
Reglene setter elever og foreldre i et brutalt dilemma. For vår del var min kone og jeg uenige. Jeg mener han burde skulke. Jeg vil belønne det motiverte mennesket, ikke det umotiverende systemet. Hun mener vi ikke kan lære folk å jukse, og at det er verdifullt for både fellesskapet og enkeltmennesket å holde seg innenfor regler – selv om de kan slå ut urettferdig.
Midt i diskusjonen, eller skal jeg si krangelen, sto en usikker femtenåring som måtte velge selv: Det gjør vondt å skulke og lyve på kort sikt, sier han. Men det gjør vondt på lang sikt å ikke komme inn på skolen på grunn av at jeg er pliktoppfyllende til en loddtrekning, legger han til.
Så kan det også bli ubehagelig å måtte lyve til fastlegen, for legeattest må man ha. Og neste uke skal de på skoletur. Med lærerne. Som har prøvd å hjelpe ham.
Han synes det blir for vanskelig. Det kortsiktige vinner for ungdommen. Han gjør seg klar til eksamen.
Jeg føler smerte. Sinne. Men alt jeg kan gjøre er å gi ham penger til noe godt å ha med seg.
I tillegg til å skrive om det. Så noen kan se å få fikset dette absurde regelverket!
