Edel dåd 

I Ringerike tingrett står nå kampen om et verdig minnested etter 22. juli. Staten og AUF er saksøkt av minnestedets naboer.

Saken burde vært løst for mange år siden. På et helt annet sted enn i en rettssal.

«Er det noe mer du vil tilføye, før du går?» Dommer Johan Øydegard i Ringerike tingrett spør Jørn Øverby. Øverby har akkurat fortalt sin opprivende historie om å være redningsmann på Utøya 22. juli 2011.

«Ja! Det er beklagelig at vi som var redningsmenn blir latterliggjort gjennom denne prosessen. Vi er ikke motstandere av et minnested. Vi er motstandere av plasseringen.»

Det er en trist sak som nå pågår i tingretten i Hønefoss. De som var avhengige av hjelp, står mot dem som hjalp.

Hvordan kunne det gå så galt?

Hvis man lurer på det, er det mye læring å hente i selve prosessen. Minnestedet skulle vært avduket sommeren 2015. Nå har seksten naboer gått rettens vei for å stoppe minnestedet på Utøyakaia. Et minnested som etter planen skal avdukes 22. juli 2021.

Denne uka ble konflikten synliggjort av to vitner i tingretten. Det ene vitnet var Jørn Øverby. Han er ikke selv blant saksøkerne, men var en av redningsmennene den 22. juli. Det andre vitnet var AUFs nåværende generalsekretær, Sindre Lysø.

Sindre var bare 15 år i 2011, men allerede på sin andre sommerleir. Fra teltplassen hørte han skudd og skrik. Deretter synet av en politimann som skjøt ei jente rett ned. Resten ble en kamp for livet. Lysø overlevde. 69 andre overlevde ikke.

I ukene, månedene og årene etter måtte han ikke bare velge hvilke begravelser han skulle gå i, men også hvilken plass han skulle gi sorgen. Han fortalte om traumer som ble trigget. Panikkangsten ved synet av væpnet politi.

Sindre Lysø var enig da AUF konkluderte med at livet på Utøya aldri vil bli som det var før 22. juli. At en ny hverdag må skapes. At Utøya må tas tilbake, og at et nasjonalt minnested vil være en anerkjennelse av det Ap og AUF ble utsatt for.

For ham har prosessen vært smertefull, men også god. Han er glad minnestedet er blitt pent, selv om også han er bekymret for hvordan det kommer til å fungere i hverdagen. Når fremtidens unge AUF-ere, på vei til sommerleir, møter påminnelsen om en voldsom tragedie.

På spørsmål om han har forståelse for saksøkerne, svarte Sindre Lysø: «Jeg forstår naboenes ubehag, men jeg forstår ikke angsten for minnestedet. Det de er redde for, er en reaksjon på 22. juli. Minnestedet er feil adressat.»

Det mener ikke Jørn Øverby. «AUF vil ta tilbake Utøya. Vi vil ta tilbake hjemstedet vårt, Utstranda. Som det var før», forklarte han. Han beskrev en splittet bygd, der naboene står mot hverandre.

Minnestedet består av 77 bronse-søyler som hver bærer navnet til en av dem som ble drept 22. juli 2011. «Vi blir stadig minnet på det som skjedde. Jeg kommer ikke til å orke å se på de søylene. Jeg kommer bare til å se ansiktene til de døde.»

Jørn Øverby ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for edel dåd for sin innsats 22. juli. Den har ikke gitt ham nattesøvnen tilbake. Det gjeveste han har, er likevel en krystall-plakett der det står «Takk for at du redda livet mitt» med hilsen en av dem han reddet.

Hun inviterte ham til bryllupet sitt, og han er fadder til hennes førstefødte barn.

Jørn Øverbys følelsesladde forklaring i retten, gjorde sterkt inntrykk. Den kontinuerlige skytingen. Døde og hardt skadet ungdom i det kalde vannet. Skytteltrafikken med de mange han fikk med seg om bord i båten sin. Frem og tilbake til Utøyakaia. Synet av gjerningsmannen på Kjærlighetsstien. Ungdom ble skutt og drept rett foran øynene hans. Han måtte ta umenneskelige valg.

Da kulene hvinte forbi ørene hans også, måtte han la en hardt skadet gutt ligge igjen i vannet. Bildet av gutten hjemsøker ham den dag i dag.

Det gjør også bildene av kropper ødelagt og maltraktert av terroristens kuler, samt hans siste tur rundt øya. Da var det bare de døde som lå igjen, alt var stille – med unntak av lyden og lyset fra mobiltelefoner som ikke ble besvart.

Jørn Øverby utførte edel dåd. Han var ikke alene. Naboer til Utøyakaia og gjester fra campingplassen var omsorgsfullt på plass.

Alle samfunn trenger hjelpende hender i desperate timer.

Da regjeringen noen måneder senere utnevnte styringsgruppen som skulle lede arbeidet med å finne og utforme to minnesteder, ett i regjeringskvartalet og ett på landsiden av Utøya, glemte regjeringen representanter fra Hole kommune og fra hjelperne på Utstranda.

De som hjalp ble ikke tatt med på råd. De ble heller ikke hørt da de ba om at minnestedet burde bygges i de fredelige bakkene bak Utstranda. Der utsikten mot Utøya er vakker.

Nå står de som trengte hjelp, mot dem som hjalp. I en rettssal i Hønefoss. AUF har slitt seg igjennom ni år med bearbeidelse av sorg og mye smerte. De har en god organisasjon og et støtteapparat. Hele landet, regjering og storting har ønsket å stå dem bi.

AUF og Støttegruppen får bred støtte. De fleste vil mene at det skal bli fint når et minnested avdukes. Et sted der de døde kan æres og der det er naturlig å tenke over det som skjedde i Norge den 22. juli 2011.

Men på Utstranda, med utsikt mot øya, sitter altså naboene. Blant dem hjelperne, de som reddet liv, og mange av dem opplever at deres følelser ikke blir tatt på alvor.

Det er en utfordring som burde vært løst, på regjeringsnivå, før den havnet i en rettssal.

I den erkjennelsen ligger mye læring.