Du vil ikke vite så mye om kron­prinsen som du tror

Det er strengt tatt ikke så overraskende. Men den nye biografien om kronprins Haakon, som er ført i pennen av Kjetil S. Østli, er egnet til å berolige. Norges neste konge fremstår som en seriøs og ansvarsbevisst mann. Grundig og nysgjerrig. Opptatt av å være snill.

Det er først og fremst i ett bestemt kapittel av «Haakon» der leseren får høre om ukontrollerte følelser, om sinne og fortvilelse. Det dreier seg om tiden etter at hovedpersonen ble kjæreste med Mette-Marit Tjessem Høiby, som nærmest over natten ble Norges mest kjente alenemor.

Paret følte seg jaget. De opplevde at det ble stilt spørsmål ved hans integritet, ved hennes moral, at fremmede mennesker bestemt mente at det var galt at de var sammen. Den dag i dag kjenner kronprinsen på at han sviktet de som var opptatt av housemusikk, ved å være med på en offentlig fortelling som gikk ut på at miljøet rant over av narkotika. Kronprinsessen opplevde det som forferdelig å måtte gå botsgang og nærmest bli renset for sine ungdomssynder offentlig.

Det passer egentlig godt at denne boken kommer ut kort tid etter en annen beretning som tar opp hvordan det var å være berømt og jaget av mediene på omtrent samme tid, nemlig Britney Spears’ selvbiografi.

Begge bøkene er en påminnelse om at det ikke er så lenge siden særlig de mest tabloide sjiktene av pressen mente de nærmest hadde carte blanche til å gjøre hva de ville i møte med andre, bare de var kjente nok. Da tok de i liten grad innover seg at også svært berømte mennesker kan være svært unge, rådville, i ferd med å gjøre noe de ikke har gjort før.

Men kronprinsen peker også på et annet paradoks. På en måte var det ikke slik at han og kronprinsessen valgte hverandre på tross av motstanden. Det var nesten tvert imot, at de valgte hverandre på grunn av kritikerne. All hurlumheien gjorde dem til et Romeo og Julie-lignende par, de forbudte elskende.

De ble tvunget til å bli seriøse, tvunget til å ta fundamentale valg, svært tidlig i forholdet. Delvis på grunn av hennes lille sønn, men også på grunn av trykket. For hva ville være meningen med å ofre så mye for et kjærlighetsforhold, hvis det ikke var det store, det som skulle vare?

Lignende ting har vært skrevet om forholdet mellom Storbritannias kong Charles og dronning Camilla, den gang prinsesse Diana hadde blåst porten opp, den som vanligvis stengte for innsynet i de kongelige gemakkene. «There were three of us in this marriage», var den sitatvennlige formuleringen hennes.

På sitt vis bidro den rasende prinsessen til å gjøre ektemannen og rivalen til et par i verdens øyne, og binde dem sammen i et skjebnefellesskap. Etter noe sånt ville de nesten måtte satse eller bryte. Charles og Camilla satset. Haakon og Mette-Marit var i en mindre moralsk belastende situasjon, det skal sies. Men de satset, de også.

Men kronprinsen er nok også sint for andre ting. I likhet med moren sin skal han ha et betydelig temperament. Søsteren hans har beskrevet hvordan han kunne rase over å tape i spill, rive ned bøker og bokhyller på rommet sitt. Kanskje var dette først og fremst en ung manns sinne. Men også nå kan han bli veldig opprørt over urettferdighet.

Dette engasjementet er det mange steder du kan kanalisere, hvis du er kongelig. Dit du går, følger kameraene etter. Du kan få disse kameraene til å gå inn i rommene der de er, de som har det vanskelig, de du mener burde fått et bedre lott i livet.

Men i spørsmål om urettferdighet er det ofte en fiende. Det er noen som forskjellsbehandler, noen som opprettholder de urettferdige strukturene. Hvem er de? I denne beretningen finnes de knapt, utover de som kom med harde karakteristikker av kronprinsessen for over tjue år siden. Fraværet deres belyser en annen side ved kongelighet: Du kan være sint på vegne av andre, men du kan ikke være sint på noen.

Kronprins Haakon synes å ha fått dette til å gå i hop for seg selv ved å dyrke en balanse, i livet sitt så vel som i sin idéverden, og sky ytterpunkter. Han holder på at ingen er onde, at det er verden som har trykket på de onde knappene i dem.

Men det får også leseren til å formulere noen spørsmål for seg selv. Hvordan forholder kronprinsen seg til de mange som ønsker å stå noen sekunder i den kongelige solen, og som kanskje vil bruke en nærkontakt med dem til å fremstå som mer stuerene enn de kanskje er? Hvordan kan man unngå å havne hjemme hos overgrepsdømte Jeffrey Epstein, noe kronprinsessen måtte beklage i 2019? Hvilken oversikt kan man forvente at de har over hvem de møter? Hvem skal holdes utenfor? Slike dilemmaer har kronprinsen ikke gått inn i.

Det er noe symptomatisk ved dette at vi vet at kronprinsen kan bli sint, at han bli provosert, men lite om hva, rent konkret, som vekker slike følelser. Dette er et paradoks i forholdet mellom de kongelige og publikum. Etter alt å dømme er det stor appetitt på kongestoff, på informasjon om de kongeliges privatliv. Denne appetitten har betalt for de fete bilene og de store husene til kjendisbladredaktører over hele verden. Men vil vi egentlig vite så mye?

Tenk om kronprinsen hadde svart ærlig på spørsmål om hva som egentlig kjeder ham. Tenk om svaret for eksempel hadde vært fisk og fiskeindustri. Da ville han aldri kunne besøke et fiskemottak igjen, for da ville alle tenkt at han hatet å være der.

Tenk om han hadde bust ut med hvilke komplekser han hadde, hvilke demoner han aldri ble kvitt. Da hadde folk ved enhver anledning forsøkt å berolige ham, da ville de tenkt på ham og hvorvidt han hadde det bra, og ikke på jobben han gjør.

De kongelige er helt avhengig av at vi kan projisere følelser inn i dem. De må få alle til å føle seg verdsatt, til å føle seg interessante. Det kan hende at noen av dem, som kronprinsen, av legning og trening faktisk er så åpne at de ser det interessante i alle ting. Men dersom han hadde vært for fortrolig med oss, ville det ha vært et direkte hinder for å utføre jobben han er satt til å gjøre på en god måte.

Det er også andre tilsynelatende motsetninger han har vært nødt til å leve med. Kronprinsen har mange ganger snakket om behovet for å være overbevist om at han gjør noe riktig, noe autentisk. Særlig var nok dette viktig for ham da han var ung. Det er et tøft krav å stille for én som er såpass styrt av riter og plikter i hverdagen. Måten han har forent dette på, synes å være å fokusere på mulighetene.

På noen måter lever han med langt mindre frihet enn deg og meg. Men i dette regulerte livet finnes det muligheter for å utrette noe han ellers ikke ville kunnet utrette, i møte med mennesker han ellers ikke ville fått treffe. Så er det jo interessant at han, en søkende sjel, har landet akkurat der han vel egentlig var nødt til å lande for å kunne bli Norges neste konge. Men det virker som en god ting for monarkiet at han ar insistert på å gå disse rundene i sitt eget hode, og blitt så sikker på hva som er kursen fremover.