Kronikk

Dropp gjerne skolen

Skolen er ikke problemet, problemet er at alle må gå der. La barna heller droppe ut og få seg en jobb hvis ikke skolen funker for dem.

Illustrasjon

Det er vi foreldre som må slutte å tro at det er en katastrofe om barna våre ikke følger skole-sporet, det er næringslivet som må se potensialet i veldig unge mennesker, det er rådgivere som må forklare ungdom at de kan få et meningsfullt liv på andre måter enn gjennom teoretiske eksamener, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Scanpix / SCANPIX

På årets siste dag våknet jeg opp til den mest oppmuntrende avishistorien i hele 2017. Historien i Aftenposten handler om Maximillian Øystå Lloyd som sluttet på skolen og brente skolebøkene sine. Hurra for ham! Og et enda høyere hurra for Daniel Döderlein som ansatte en 17-åring uten arbeidserfaring i firmaet sitt.

Til tross for at jeg er lektor i videregående skole på 25. året (eller kanskje nettopp derfor), blir jeg glad og begeistret over Aftenpostens historie, og jeg blir fylt av et inderlig håp om at Maximillian kan bli et forbilde for andre 17-åringer. Jeg håper mange vil få muligheten til å gjøre som ham. Jeg vet nemlig bedre enn noen at skolen ikke er et godt og riktig sted for alle.

Ikke skolen som er problemet

Betenkt blir jeg først når jeg leser hele artikkelen og oppdager at avisens vinkling ikke på noen måte bidrar med nytenkning. I stedet får de vante skoleforskerne uttale seg, og analysen er den samme gamle: Det er noe galt med skolen.

Hva ville skjedd om man bestemte at også alle norske 40-åringer skulle gjøre akkurat det samme?

Jeg får lyst å rope: Nei! Nei, det er ikke noe galt med skolen. Skolen i Norge er et fantastisk maskineri med tusenvis av dyktige fagfolk som jobber hardt og med stort engasjement for at barn og ungdom skal lære mye, at de skal utvikle seg, at de skal trives, at de skal føle fellesskap, at de skal stå for det de tror på, at de skal modnes og bli aktive samfunnsborgere og rustes til et godt og meningsfullt liv.

Skolen er et godt sted for veldig mange. Jeg er veldig stolt av å jobbe i en slik skole som får til så mye og som hele tiden forsøker å bli bedre. Så nei, skolen er ikke problemet. Problemet er at alle må gå der.

Alle førtiåringer i samme jobb

For selv om videregående skole i Norge ikke er obligatorisk, vet vi at så godt som all norsk ungdom mellom 16 og 19 år forventes å gjennomføre den. Altså skal alle i denne aldersgruppen gjøre akkurat det samme.

Et tankeeksperiment: Hva ville skjedd om man bestemte at også alle norske 40-åringer skulle gjøre akkurat det samme? At det bare fantes én type arbeid, la oss si en type kontorarbeid, og alle i Norge mellom 40 og 43 år måtte gjøre nettopp dette. Hvor mange sykemeldinger ville vi hatt? Hvor mye mistrivsel? Hvor mange ville «droppet ut», som det heter? Hvor mange ville følt at de ikke mestret oppgavene de var satt til? Hvor mange ville opplevd det hele som meningsløst? Hvor mange ville drømt om å få gjøre noe annet i stedet?

Skolen er ikke problemet, problemet er at alle må gå der

Jeg tror vi har svarene. Og da er det vel nærliggende å spørre om 17-åringer er så forskjellige fra 40-åringer. Er det noen grunn til at tenåringer skulle oppleve en slik tvangstrøye noe annerledes?

Jobb fremfor skole

Konklusjonen min er altså at dette ikke er et skoleproblem, men et samfunnsproblem. Det er vi foreldre som må slutte å tro at det er en katastrofe om barna våre ikke følger skole-sporet, det er næringslivet som må se potensialet i veldig unge mennesker, det er rådgivere som må forklare ungdom at de kan få et meningsfullt liv på andre måter enn gjennom teoretiske eksamener.

Sosiologen og forfatteren Lars Ove Seljestad mente for noen år siden at problemet har festet seg i språket vårt. Det finnes ulike typer ungdommer, sa han. Noen er skoleorienterte, andre er arbeidsorienterte. Maximillian som fortalte stolt om sin ut-av-skolen-beslutning i Aftenposten på nyttårsaften er en slik arbeidsorientert ung mann. Altså ikke en som ikke får det til, men en som får til noe annet enn det vanlige.

Vi kan gjerne fortsette og kalle det for at han har «droppet ut», og vi kan også fortsette å si til hverandre at det er skolen det er noe galt med, men da er jeg redd det ikke blir mye – eller mange – å rope hurra for.

Følg debatten på Twitter og Facebook