I 1989 ble min mann, min tre år gamle datter og jeg tvunget på flukt fra Colombia. Årsaken var valget vi hadde tatt for å kjempe mot fattigdom, sosial urettferdighet, politisk intoleranse og å forsvare menneskerettighetene for alle.
Vi ble tvunget på flukt etter at jeg hadde vært fengslet, torturert, trakassert og truet på livet. Vi bar med oss, på våre skuldre, vårt lands historie og våre drømmer om fred.
I dag mottar Colombias president Juan Manuel Santos Nobels fredspris for sitt arbeid for en fredsavtale i Colombia. Hans innsats bør berømmes: Fredsavtalen som nå skal implementeres hadde ikke vært mulig uten Santos’ vilje til å forhandle.
Sivilsamfunnets seier
Likevel er fredsprosessen først og fremst sivilsamfunnet sin seier, og mange av dem som fortjener heder er ikke lenger iblant oss. I dag hedrer vi de tusenvis av colombianere som har risikert sin egen sikkerhet for å jobbe for et tryggere og mer rettferdig Colombia.
Colombias historie er ikke vanskelig å forstå. Et rikt land med store ressurser og en urettferdig fordeling av disse fører til uro og misnøye. Landet har vært styrt av korrupte politikere som har tatt i bruk fascistiske metoder for å beholde makten. De har forsvart utenlandske interesser og ignorert sine egne: den colombianske befolkningen.
Listen over forsvunne og drepte i konflikten er vond og synes uendelig lang. De drepte eller forsvunne ble ofre for styresmaktenes strategi: å utrydde politiske opposisjonelle krefter som kunne endre landets kurs.
Tallenes tale er klar
Denne strategien har vi levd med i mer enn 50 år, og dessverre opplever vi at den fortsatt er i bruk, parallelt med fredsforhandlingene i Havanna. Til tross for fredsforhandlingene, som har foregått de siste årene, og til tross for ratifiseringen av avtalen i kongressen, har utryddelsen og drapene av aktivister fortsatt i stadig økende grad.
Protestene og kampen mot urettferdighet blir møtt med brutale angrep. Tallene som viser brudd på menneskerettighetene i form av drap og bortføringer vitner om nettopp det.
Menneskerettighetsaktivister, bondeaktivister, miljøaktivister, feminister, studentaktivister, fagforeningsaktivister og urfolksledere blir fortsatt stemplet og drept for sin fredelige politiske kamp.
Varig fred uten våpen
Det er myndighetene i Colombia sitt ansvar å beskytte disse, men også det internasjonale samfunn har plikt og mulighet til å gi viktige bidrag og tett oppfølging. FN, uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner, solidaritetsorganisasjoner og demokratiske regjeringer må stille krav til colombianske myndigheter om å avvæpne de paramilitære styrkene. Bare på den måten kan fredsprosessen bli vellykket.
Fredsavtalen mellom FARC og den colombianske regjeringen er et viktig fremskritt på veien mot å vinne over den politiske volden i landet. Men uten å inkludere ELN og andre aktive væpnede grupperinger blir omfanget av fredsavtalen begrenset. Derfor er det viktig å støtte samtalene og forhandlingene mellom regjeringen og ELN.
Vi colombianere har en stor utfordring foran oss: Å skape fred for fremtidige generasjoner. Vi må klare å løse politiske uenigheter uten bruk av våpen, vi må skape et inkluderende samfunn, et fritt land med verdighet, et land med ytringsfrihet og med mulighet for sosial og politisk deltakelse for alle, et land med sosial rettferdighet. Et nytt Colombia er mulig og nødvendig.
FØLG DEBATTEN: OG
