I en kronikk på Ytring, 12.12.12, argumenterer Kristian Meisingset, Anna Katharina Fonn Matre og Aase Marthe J. Horrigmo for at Den kulturelle skolesekken må legges ned. De skriver: « ... et åpent, liberalt og mangfoldig samfunn skal ikke ta utgangspunkt i et enhetlig fellesskap, men i lokalt ansvar, valgfrihet og kulturelle forskjeller. Da må sentraliserte, enhetlige ordninger som Den kulturelle skolesekken avvikles».
Jeg vet ikke hvor godt kronikkforfatterne kjenner organiseringen til Den kulturelle skolesekken, men den er langt på vei organisert slik de ønsker seg. Skolesekken har ikke en sterk sentralstyring. Den har et lite nasjonalt sekretariat bestående av to personer som fungerer som bindeledd mellom fylkeskommunene, de enkelte direktekommunene og departementene. I tillegg finnes det nasjonale aktører innenfor hvert kunstfelt som skal bidra til kompetanseutvikling.
Kan fritt utforme skolesekken
Skolesekken utformes regionalt og lokalt og er derfor svært forskjellig avhengig av hvor du er i landet. Det er mulig for kommuner som ønsker det å frigjøre seg helt fra fylkeskommunen, slik som for eksempel Bodø, Bergen, Karmøy og Tromsø har gjort. Hver fylkeskommune, hver kommune og hver enkelt skole oppfordres og står fritt til å utforme skolesekken slik de mener er best for seg. Det som er felles er prinsippene, ut over det har de selv kontroll over midlene, de har valgfrihet og stort ansvar.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
De 167 tippemillionene i 2012 går uavkortet til fylkeskommunene og kommunene. Ingen av midlene blir brukt på administrasjon. Det er fylkene og kommunene som besørger administrasjonen selv. De nasjonale aktørene innenfor de forskjellige kunstformene får midlene sine fra statsbudsjettet. Det nasjonale sekretariatet er organisert av Norsk kulturråd.
Forskjell på kommunene
Hovedvekten av kunsten og kulturen som er på turné i skolesekken har lokal eller regional forankring, da det er et av de viktigste prinsippene for ordningen. Akkurat slik kronikkforfatterne ønsker seg.
«Landets 429 kommuner trenger bare å hoste opp gjennomsnittlig under en halv million hver for å erstatte budsjettet», skriver forfatterne. Norge består av 429 forskjellige kommuner. De aller minste har rundt 500 innbyggere, og ordføreren er både lærer, snømåker og brannmann på si. De største kommunene er store byer med store administrasjoner. Det er en enorm forskjell på hva de forskjellige kommunene har av administrative muskler, og lokale kunst- og kulturtilbud.
Barn velger ikke hvor de bor
«Vi legger til grunn et ønske som vi oppfatter som svært viktig: Barn og unge skal få oppleve kultur som føles relevant for dem. De bør få være med på å bestemme hvilken kultur det skal være, og egenaktivitet bør ha høy verdi. Å delta i skapelse av kultur fremmer læring», skriver de.
Jeg er helt enig. Jeg mener at barn og unge skal ha samme tilgang på kunst og kultur som føles relevant for dem, som vi voksne har. Og at de bør få delta og være med på å bestemme. Men barn velger ikke hvilken kommune de vil bo i eller hvilken skole de skal gå på. Barn har ikke en økonomisk valgfrihet til selv å velge kulturtilbud, eller til å reise til relevante kulturtilbud dersom de ikke finnes i nærheten. Hvor og hvordan du vokser opp har alt å si for hvilke kunst- og kulturtilbud barn har tilgang på.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hvis kronikkforfatterne er oppriktig opptatt av det beste for barn og unge, må de også ta inn over seg de enorme forskjellene landet vårt byr på. Svært mange barn bor ikke i nærheten av kunst og kulturinstitusjoner, og alle er avhengig av hvilke valg deres foreldre gjør for dem inntil en viss alder.
Foregår på skolene
«Formidlingen foregår gjerne til tider og på arenaer som ikke åpner for deltakelse fra elevers venner eller familie. Elevene «utsettes» altså for kulturelle opplevelser de selv ikke har vært med på å forme, og i liten grad selv deltar i skapelsen av».
Det er riktig. Skolesekken forgår i all hovedsak på skolene, og elevene «utsettes» for kulturelle opplevelser, selv om mange av tilbudene også er tuftet på deltakelse fra elevene. Her er det helt klart et utviklingspotensial for ordningen, og det er viktig og nødvendig å se ordentlig på elevenes mulighet til påvirkning.
Derfor er det viktig med statlig støtte
Men, uten skolesekken vil barn og unge i Norge miste den store bredden av kunst og kulturtilbudet de har nå, og mange vil ikke ha noe som helst å velge mellom. Derfor er det så viktig med en kulturell skolesekk. Og derfor er det så viktig at det tilføres midler fra staten.
Den kulturelle skolesekken må være i utvikling, og den kan bli bedre. Jeg gleder meg til mange faglige og gode debatter om dette framover. Hvordan kan skolesekken involvere elevene bedre? Hvordan kan den styrke samarbeidet med foreldrene, lærerne og skolene? Hvordan kan man sikre at tilbudene er relevante, og at de faktisk bidrar til sterke opplevelser, økt læring og nysgjerrighet hos barn og unge? Det vil jeg mer enn gjerne diskutere.
Men dommedag for skolesekken? Det tror jeg ikke noe på.
