Kronikk

Digitaldiktaturet

Digitaliseringen i skolen har gått for langt. Det er på tide å hente fram bøkene igjen.

Bruk av iPad i skolen ill.foto

Det står i læreplanen at elevene skal lære å skrive for hånd, men tvinges til å kun bruke nettbrett eller PC. For alle bøkene er digitale, alle oppgavene skal skrives digitalt, tilbakemeldinger kommer også i all hovedsak tilbake digitalt, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Shutterstock

Vi har blitt helt blinde. Blendet av det blå lyset fra skjermene. De skjermene som vi naivt har delt ut til femåringer, tolvåringer og femtenåringer. Helt ukritisk.

Digitale hjelpemidler er magiske. Her kan elevene få lese på skjerm og skrive på skjerm. Det er så raskt og effektivt. Så enkelt for vår hverdag, som lærer og elev. Men har effektiviteten en pris?

Jeg ser mange elever som sliter med konsentrasjon, stress, motivasjon og vondt i hodet. De får ikke med seg hva de skal gjøre – fordi de er mettet på sosiale medier, digitale hjelpemidler og overdose av inntrykk fra skjermen.

Det elevene vil ha er en digital frihet i sin skolehverdag.

De blir latere, uten å ville det. De vil lære, uten å lære det helt og holdent. De er urolige. Ukonsentrert. De vil heller jobbe fysisk enn med øynene. Det elevene vil ha er en digital frihet i sin skolehverdag.

Jeg har blitt heldigitalisert. Som lærer. Det har jeg fått kjenne på dette skoleåret. Hva heldigitaliseringen har kostet. For jeg leser alt av fagbøker på skjerm. Lager alle oppleggene på skjerm. Hele min hverdag foregår foran en skjerm.

Alle bøkene er digitale, alle oppgavene skal skrives digitalt, tilbakemeldinger kommer også i all hovedsak tilbake digitalt.

Jeg er ganske mettet. Visuelt, av denne skjermen som tar over min hverdag. For jeg har null kontroll lenger. Det er som om hjernen min ikke fikser det.

Oversikten jeg hadde før har forsvunnet. Jeg klarer ikke få tak i oppgavene jeg retter. Jeg må skrive dem ut fysisk på papir. Jeg klarer ikke få med meg alt som står i fagbøkene på skjerm. Hjernen min er mettet av digitale inntrykk.

For første gang som lærer kjenner jeg jerngrepet fra det digitale diktaturet, mot strupen.

Dette skoleåret ble den nye lærerplanen innført – hipp hurra! (vel, tiden vil vise). Der står det presisert at elevene skal ha en funksjonell håndskrift og skrive med tastatur. Vel, at de kan skrive på tastatur er jeg mer trygg på enn at de kan skrive funksjonelt.

Jeg har blitt heldigitalisert.

For hvor mye skriver elevene på skolen? Hvor ofte leser de analoge bøker? Det varierer nok fra klasse til klasse. Men hovedtendensen er at elevene skal lese og skrive tekster digitalt.

Barn lærer mer og bedre ved å skrive for hånd, viser ny hjerneforskning. En europeisk undersøkelse viser at norske barn er mest på nett blant 19 land i EU.

«Det bør være nasjonale retningslinjer som sikrer et minimum av opplæring i håndskrift», sier professor Audrey van der Meer ved NTNU til forskning.no.

Hvorfor har vi endt opp med dette digitale diktaturet?

Jeg ser mange elever som sliter med konsentrasjon, stress, motivasjon og vondt i hodet.

Det handler om politikk. Og om penger og økonomi. For selv om det står i læreplanen at elevene både skal skrive for hånd og bruke tastatur, så tvinges vi av en ukultur på skolene. At elevene tvinges til å kun bruke nettbrett eller PC. Alle bøkene er digitale, alle oppgavene skal skrives digitalt, tilbakemeldinger kommer også i all hovedsak tilbake digitalt og i tillegg kommer all informasjonen elevene og foreldrene får – digitalt.

Ved de nasjonale prøvene som ble tatt i 2020, på 8. trinn, kom det frem at leseferdighetene har gått ned over hele landet. Da tenker jeg i mitt stille sinn at dersom dette ikke er en bekreftelse på at vi gjør noe feil – så vet ikke jeg.

Når vi er det landet i EU som har barn som ser mest på skjerm og ser en nedgang i leseferdigheter, så har vi en plikt til å endre det mønstret. Da må vi få penger. Penger til bøker til barna våre, samt retningslinjer for mindre skjermbruk i skolen, og mer lesing og skriving analogt.

Når vi ser en nedgang i leseferdigheter, så har vi en plikt til å endre det mønstret.

Mindre skjerm og mer aktivitet sier helsedirektoratet. Bra! Uteskole er en fin erstatning for skjermen. Både for de yngre elevene og de eldre. De vil lære og helst sitte mindre foran en skjerm. Elevene vil skrive for hånd og holde i lesebøker, fagbøker, skolebøker – ja, generelt fysiske bøker.

Elevene har protestert. Flere ganger. I sosiale media, i avisene og ikke minst i undervisningen. De har skrevet innlegg og brukt stemmen sin. Høyt og tydelig. Men vi voksne har ikke lyttet. Eller vi har ignorert dem. For hva kan vel vi gjøre?

Dette er jo opp til kommunen. De har jo så dårlig råd. De sparer jo så mye penger på å digitalisere alle lærebøkene. Men sparer kommunene så mye på å digitalisere?

Ved en ungdomsskole i Grimstad har elevene fått alvorlige problemer med å lese og skrive. De testet alle elevene sine. Da kom det frem at 50 av 340 hadde skrive- og lesevansker. Da ba rektor alle lærerne sette fag til side, de måtte ha fullt fokus på lesing. Han mener at skjermen har noe av skylda i denne negative utviklingen.

Vi er blendet av det blå lyset fra skjermene.

For meg er dette en bekreftelse på at vi må gjøre noe. Til tross for at kommunen sparer penger. For i min verden høres det ikke ut som de sparer så mye.

Det koster å sette inn ressurser til ekstra leseopplæring fordi elevene ikke har fått nok mengdelæring i den formen de trenger. Det koster tid og penger som kunne vært unngått ved å droppe digitale bøker og heller bruke fysiske bøker.

For er vi villige til å ofre barnas faglige utvikling, bare for å spare penger? Nei.

Gi oss heller tilbake bok, blyant, viskelær og papir, takk!