Dette kunne vært unngått

Det har lenge vært klart at noe måtte gjøres i tilfellet prinsesse Märtha Louise. Når respekterte helseorganisasjoner gikk ut og sa at de ikke ville ha prinsessens beskytterskap på grunn av de mindre vitenskapelige utspillene til hennes forlovede, gikk trolig alarmklokkene inne på Slottsplassen 1.

Kongelig beskytterskap skal være noe ettertraktet, et gullstøv som drysses over det heroiske daglige arbeidet til idealistiske menn og kvinner. Når dette gullstøvet er noe disse organisasjonene ønsker å børste av seg så fort som mulig, er det fare på ferde.

Beskytterskapet var blitt en belastning, ikke en belønning.

Å være prinsesse er noe dobbelt. På den ene siden er det en rolle, som innebærer å representere folket i et land, finansiert av dem, og uten å gjøre eller si noe som kan være for splittende eller kontroversielt.

På den andre siden er det en identitet. Prinsessetittelen er det som sier at du er dine foreldres datter, din brors søster. Det er ikke vanskelig å se for seg at kongen kviet seg for å ta fra datteren nettopp det som markerer tilhørigheten mellom de to.

I dag ble det som må kunne kalles en kompromissløsning på problemet kjent. Prinsesse Märtha Louise beholder tittelen sin, men går bort fra nesten alt annet som har med kongeligheten hennes å gjøre. Hun skal ikke bruke den i forbindelse med sin kommersielle virksomhet på noen måte.

Det er i prinsippet fornuftig, men kan vise seg å være vanskelig å gjennomføre i praksis. Det er mange situasjoner der det å bare være et fornavn, som om du er Neymar eller Adele, kan virke kunstig.

Det er lett å se for seg at intervjuere og pr-folk kan bli fristet til å smyge inn et «prinsesse» her og der. Og så, vips, sitter vi her og diskuterer igjen.

Denne debatten er slett ikke bare norsk. I alle moderne monarkier er det utfordringer knyttet til hva man skal gjøre med dem, prinsene og prinsessene som ikke skal opp på tronen.

For hundre år siden ville det vært så mye enklere. Da ville de giftet seg inn i andre rike familier og fortsette å leve omtrent som før. Nå er det forventet at de bygger seg et eget liv og en egen inntekt. Og det er ikke mye som er like lukrativt og inntektsskapende som en kongelig tittel.

Det har vist seg vanskelig å insistere på at de kongelige reservene ikke selger det mest salgbare de har. I Danmark valgte dronning Margrethe til sist å frata fire av barnebarna titlene som prins og prinsesse, til stor bestyrtelse for sin egen sønn.

Prinsene og prinsessene som står i sentrum av disse stormene, synes sikkert verden er urettferdig. Det er vanskelig for dem å ta alminnelige jobber som politi eller sykepleier, all den tid de som regel må ha med seg livvakter der de ferdes. Samtidig blir de kritisert hvis de gjør noe utenfor allfarvei.

Men det finnes også eksempler på menn og kvinner som er i en monarks nære familie, og som likevel har klart å være yrkesaktive uten at det har vært oppstuss rundt det.

Prinsesse Margarets sønn, David Armstrong-Jones, den nåværende jarl Snowdon, har jobbet som møbelsnekker og møbeldesigner siden han var i tyveårene.

Prinsesse Märtha, på sin side, valgte en vei som var svært vanskelig å kombinere med en nøytral, inkluderende og representativ kongelig rolle, nemlig den omstridte og hyperkommersielle alternativbransjen.

Enda vanskeligere ble det da hun forlovet seg med sjamanen Durek Verrett, som forfektet teorier som sa legevitenskapen midt imot og solgte gjenstander med løfter om helsegevinster de neppe ville kunne holde.

Prinsessen har etter alt å dømme fungert svært godt som kongelig beskytter, og er kjent for å komme lett i kontakt med andre. En kan se for seg at en annen løsning ville vært mulig, en der hun og særlig den nye livsledsageren hennes tonet ned den kommersielle siden av sitt virke i noen grad og dempet den utfordrende retorikken.

Da ville antagelig prinsessen kunnet fortsette med de kongelige oppdragene sine, og dermed også avlastet broren. Kronprins Haakon bærer allerede en betydelig arbeidsbyrde nå som foreldrene hans er gamle og kronprinsesse Mette-Marit har begrenset arbeidskapasitet av helsemessige grunner.

For slik er det også i det kongelige livet: Den enes valg får konsekvenser for alle de andre. Nettopp fordi det ikke bare er en offentlig rolle, men også en tilhørighet i et fellesskap som til syvende og sist bare består av en enkelt familie.