Jeg stod foran elevene mine i klasserommet i den videregående skole. De fleste hadde bøyde hoder, så ned i pulten mens en liten gruppe av elevene slynget spydigheter utover enkelte av dem.
Uken før, og uken før det, hadde de elevene som nå mobbet de andre levert inn klage på meg, og hver gang måtte jeg gå i møte med en ublid ledelse. Hvis jeg igjen adresserte den utilbørlige opptredenen deres, ville de sende inn ny klage og jeg måtte igjen til rektor for å forklare meg.
Hvordan har en slik situasjon i norsk skole kommet i stand? Svaret er å finne i Opplæringslovens paragraf 9a. Hensikten var opprinnelig god fordi den er ment å verne elever mot mobbing og trakassering i skolen. I loven vektlegges elevers subjektive opplevelse.
Tilbake til klasserommet. Jeg sier noe til elevene som fremdeles kommenterer på Lises utseende, eller de kommenterer på Ole som i deres øyne er litt for mye nerd. Beskjeden fra meg ignoreres.
Skulle jeg driste meg til å si strengt ifra, ikke ved roping eller kjeft, bare tydelig; så er jeg allerede på tynn is. Dette har jeg selv opplevd og hørt om utallige ganger av frustrerte kollegaer som fortviler i matpausen: De elevene som har forstått hvordan paragrafen kan misbrukes sender inn klage på læreren når hen gjør noe eleven ikke liker, som oftest knyttet til grensesetting.
Situasjoner som den ovennevnte er ikke uvanlige i norsk skole. Vakuumet av tydelig ledelse får noen interessante konsekvenser. Når læreren ikke lenger våger å være lederen, oppstår det som regel strid om å innta alfarollen i klasserommet. Og siden elevene ennå ikke er voksne, ikke er utdannede pedagoger og enkelte heller følger jungelens lover for maktutøvelse, er det gjerne de mest utagerende elevene som inntar maktrollen.
Makten tas ved å konstant snakke i timene slik at læreren ikke slipper til, gjerne gaming med lyden på, beina på bordet, kasting av gjenstander, seksuelle tilrop eller uthengning av de elever som ennå ikke har klart å gjøre seg helt usynlige i klasserommet. Den fullstendige liste over maktstrategiene blir for lang å nevne her.
Gode karakterer er disse elevene også mindre bekymret om, fordi de ved å intensivere ødeleggelsen av undervisningen samt klage på karakterer som gis – ved å hevde at vurderingen er gitt på person, ikke prestasjon – evner de å intimidere læreren såpass at vurderingen legges 1–2 karakterer høyere enn fortjent.
Den lærer som prøver å stå imot, befinner seg på rektors kontor ofte nok. Elever sendes ikke lenger til rektor som i tidligere tider. I dag er det lærerne som står skolerett hos rektor uansett hvor grunnløse anklagene er. Og slik må det være med dagens opplæringslov; loven pålegger skolen å følge opp enhver elevklage og helst lage tiltaksplan for at nye klager ikke skal finne sted.
Enkelte elever vil sjelden eller aldri la seg grensesette, og de er villige til å gjøre hva som trengs for å opprettholde kontrollen i klasserommet. Min tydeliggjøring vil i ungdommens språkvask bli til «jeg ble hengt ut i klassen» fordi tilsnakk ble gjort mens medelever hørte på. Læreren vil da måtte ha disiplinærmøte med ledelsen, riktignok kalt dialogmøte, men dets innhold er irettesettelse av læreren.
Neste gang bestemmer læreren seg for å håndtere elevens dårlige oppførsel annerledes. Nok en gang slynger de selvsamme gutter (eller jenter) stygge kommentarer til andre elever som forsøker å arbeide.
Denne gangen tar læreren eleven med ut på gangen for en samtale. Samtalen kan være empatisk, rolig, forklarende – like fullt opplever læreren at det i etterkant av samtalen kommer en klage. Hvorfor? Fordi eleven hevder seg også nå «hengt ut i klassen» da han måtte gå fra pulten sin til døren slik at andre så det.
Resultatet er det samme: Læreren må til rektor.
Hva skal læreren gjøre? Enhver adressering av utilbørlig opptreden kan resultere i en krenkelsesanklage, og eleven med paragraf 9a i hånden vil alltid gjøre læreren til den tapende part. Mange elever forstår dette, de er ikke dumme, og dessverre vet noen å misbruke paragrafen til å ta kontrollen fra læreren og gjøre seg selv til herrer over majoriteten av elevene i klasserommet. Slik opprettes et elevdiktatur. Og for deg som lurer på det: Ja, redsel råder i slike rom.
Det er min bønn at når nå opplæringsloven revideres at lærere blir gitt beskyttelse mot de skoleelever som misbruker paragraf 9a til å spre frykt og handlingslamme sine lærere.
Det er prisverdig at regjeringens tilleggshøring vil gi lærere mulighet til å gripe inn fysisk, men for de situasjoner jeg har gitt eksempler på, vil dette være mindre aktuelt.
For elever i den videregående skole som ikke vil tilpasse seg det mest grunnleggende i skolens ordensreglement, må definisjonsmakten for hva som er krenkende ikke kun defineres av eleven. Hvis det kun er elevens subjektivitet som er gjeldende, får den utagerende eleven også all makt i klasserommet.
Dette har ikke kun ført til en uholdbar situasjon for skolens ansatte, men også for majoriteten av elevene som ikke lenger blir beskyttet mot de som ødelegger for den undervisningen som var ment å finne sted.
