Det er vanskelig å være så iskald som Agatha Christie

Det kan føles gammelmodig å åpne en Agatha Christie-roman. Kanskje har du funnet en på hytta, solbleket av fortidens somre; noe som underholdt foreldrene dine på late dager før teknologien invaderte alt. Men faktisk troner Christie fremdeles som den mestselgende romanforfatteren noensinne, med over to milliarder solgte bøker.

For den som synes dette er et mysterium, større enn noen av mysteriene Christie selv diktet opp, kan det være fruktbart å se i retning av beundrerne hennes. Ikke beundrerne som i fansen, leserne, nei, de som går lenger enn som så, de som prøver å etterligne henne. For de feiler nesten uten unntak. Og de feiler på avslørende måter.

Regissør og manusforfatter Rian Johnson stod bak en underholdende Christie-hyllest med «Knives Out». Men selv Johnson måtte vri armen nærmest ut av ledd for å få mysteriet til å gå opp. Christie, i alle fall på sitt beste, løser gåtene uanstrengt.

Denne uken er det premiere på «Et mord i Venezia», den tredje filmen der Kenneth Branagh spiller den belgiske mesterdetektiven Hercule Poirot. Regien har han, så klart, selv. Men denne gangen syntes han tydeligvis at ingen av Christies romaner var gode nok, og fikk laget et plott fra bunnen av, så vidt inspirert av Christie-romanen «Barneselskapet». Resultatet er en film som går merkelig langsomt.

Ingrediensene er velkjente fra Christies univers. Det er snakk om et avsondret herskapshus, denne gang i Venezia. Det er dødsfall i lukkede rom, en hendelse i fortiden som binder alle de tilstedeværende sammen.

Men intrigen er enklere, og horroreffektene flere, trolig fordi filmen skal ta runden på kinoene under Halloween. Nærbildene av skrekkslagne ansikter er mange. Og det er kanskje det siste som røper at «Et mord i Venezia» bare er faux-Christie.

For hva kjennetegner Agatha Christies romaner? Kanskje handler det ikke så mye om det typiske rollegalleriet, som om livsholdningen som kommer frem i dem.

Romanene er nemlig ytterst kaldblodige. Folk opplever fryktelige ting, og det er ikke meningen at du skal føle noe som helst for dem. Her er dype pasjoner, forbudte affærer, spillegalskap og hemmelige barn, men de eksisterer kun som brikker i puslespillet.

De som blir drept, drepes pent og pyntelig og uten at leseren er vitne til det. Kanskje skriker tjenestepiken litt idet hun oppdager liket, men ingen er traumatisert i mer enn en time eller to. I alle fall ikke så mye at det ikke er mulig å sette over tevannet og ha en avslørende samtale om hvem som lyver om hvor de befant seg.

Og så skal det liksom være den amerikanske krimromanen som kalles «hardkokt»? Det må bero på en misforståelse. De mest kjente amerikanske detektivene går oftere gatelangs i lurvete strøk, de havner oftere i slåsskamper.

Men på innsiden er de mykere enn Miss Marple og Poirot. De hjemsøkes av forbrytelsene de har sett, de blir deprimerte og drikkfeldige. Christies detektiver legger i høyden ansiktet i strenge folder og sier noen fyndige ord om verdens ondskap, før de seiler sorgløst videre til neste sak. Den kommer ikke til å være så helt ulik den forrige.

Nettopp dette, at følelsene involvert er uinteressante, gjør at verken forfatteren eller leseren trenger å dvele ved dem. Det frigjør tid og oppmerksomhet til å gjøre selve mysteriet mer komplisert og handlingsmettet. Og det er her Christie eksellerer, i evnen til å trikse. Hun gjør noe med den ene hånden så du ikke legger merke til det hun gjør med den andre.

Når disse mordene jevnt over anses for å være koselig underholdning, har det også å gjøre med det politiske, eller snarere fraværet av politikk. Verden utenfor betyr sjelden noe som helst for noe eller noen i en Christie-roman.

Det er som om de foregår i små, gylne bobler, sentrert rundt en landsby, eller kanskje et hotell. Omgivelsene er pene og erkebritiske og egnet til å vekke nostalgi både hos de som er britiske på ordentlig og de som drømmer om å være det.

Så var da også Agatha Christie en intenst bakoverskuende person. Faren hennes gikk på en økonomisk smell da hun var barn, og mye av det hun hadde omgitt seg med i oppveksten gikk tapt.

Det var kanskje ikke så rart at hun ofte henga seg til drømmer om fortiden. Så giftet hun seg da også med en arkeolog, Max Mallowan, og ble en entusiastisk følgesvenn for ham på forskjellige utgravningsfelt i Midtøsten.

Det var en passende hverdag for én som likte bedre enn de fleste å grave seg nedover i et mysterium. Bare ikke i menneskenaturen.