Hopp til innhold
Kronikk

Det er ikke tanken som teller

Ved Middelhavet sitter det en liten jente som drømmer om å komme til et land som Norge. Eller vent, det sitter et par tusen.

Liten jente sitter på huk på en strand.

Bare i Hellas er det registrert over 2000 enslige mindreårige jenter og gutter, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Lesvos.

Foto: Nina Cathrine Damsleth

Da Ukraina nylig ble målet for russiske angrep, var det plutselig mulig for Norge å ta imot 15.000, 30.000, ja til og med så mange som 100.000 flyktninger på kort tid.

Det kom aldri så mange hit, og det er egentlig ikke så overraskende. De aller fleste ønsker å holde seg nærmest mulig hjemlandet, slik at de kan komme seg raskt hjem igjen så fort situasjonen tillater det.

Nå vet vi at vi har kapasitet til å hjelpe flere.

Jeg er utrolig glad for at det offentlige Norge mobiliserer og åpner både dører og hjerter for de som trenger en trygg havn. Jeg er stolt av frivilligheten og sivilsamfunnet som igjen samles og får på plass tilbud og tjenester raskt og effektivt.

Jeg er takknemlig for bedriftsledere som åpner lommebøker for at humanitære aktører kan gjøre enda mer av det de er gode på.

Samtidig ber jeg om at vi ikke klapper oss selv altfor tilfreds på skulderen og sier oss fornøyde med å hjelpe de nesten 17.000 ukrainerne som har kommet til Norge de siste månedene. Nå vet vi at vi har kapasitet til å hjelpe flere.

Det er fortsatt mange tusen mennesker som har flyktet fra samme typer bomber, men fra andre konflikter. De lever i flyktningleirer på vårt kontinent. Mange har levd i leirer helt siden Europa satt opp sine stengsler i 2016.

Bare i Hellas er det registrert over 2000 enslige mindreårige jenter og gutter. Det haster med å tilby disse barna et bosted de kan kalle et hjem, en fremtid med forutsigbarhet, skole, arbeid og trygghet.

Etter hvert reagerer vi ikke lenger på bilder av utbombede skoler i Mariupol.

Etter at Ukraina-krigen startet, har vi satt alle kluter til for å bygge opp igjen det norske mottaksapparatet som ble lagt ned da Europa stengte grensene i 2016, da hele kontinentet innførte en såkalt «streng, men rettferdig» asylpolitikk.

Så godt som ingen mennesker på flukt kunne da lenger ta seg til Norge eller til land i Sentral-Europa ved egen hjelp. Alle som kom fra kriger, konflikter og forfølgelse i Syria, Afghanistan, Iran eller afrikanske land, ble med ett middelhavslandene sitt ansvar.

For Hellas var det først når resten av Europa stengte grensene sine i 2016 at den virkelige flyktningkrisen startet.

Vi husker det godt fra 2015 og 2016, at den enorme viljen til å akutt mobilisere og hjelpe ikke varer evig, hverken fra politisk hold eller fra frivillighetens side. Vi vet av erfaring at vi blir mettet på nyheter fra krigsområder og lidelse. Vi venner oss til det, og det treffer oss ikke lenger like sterkt.

Bare i 2021 druknet flere enn 3000 mennesker i forsøket på å komme i trygghet på europeisk jord.

Etter hvert reagerer vi ikke lenger på bilder av utbombede skoler i Mariupol. Barnelik som er skyllet i land på en strand i Middelhavet har for lengst blitt yesterdays news.

Kan hende er det kroppens egen forsvarsmekanisme som slår inn. Kan vi klare å fortsette vår egen hverdag om vi tar virkeligheten helt inn hele tiden?

Det viktigste for de som er berørt av disse krisene er at medmennesker, organisasjoner, nasjoner og ledere viser handling. Sympatitanker og støtteerklæringer er fint, men kan ikke stoppe krig eller redde dem som drukner.

I Norge bygger vi opp for å ta imot langt flere fra Ukraina enn det antallet som har vist seg å komme.

Før vi legger ned igjen det mottaksapparatet vi nå bygger opp, og før vi sier opp de mange som nå får opplæring i å håndtere mennesker på flukt, la oss sikre at også de som har flyktet fra krig og konflikt andre steder, og som også befinner seg i vår bakgård på europeisk jord, gis en mulighet til et liv og en fremtid.

Støtteerklæringer er fint, men kan ikke stoppe krig eller redde dem som drukner.

Aldri før har flere mennesker måttet flykte fra sine hjem og søke trygghet andre steder. Akkurat nå er over 100 millioner mennesker som på flukt fra sitt land, eller internt fordrevne.

Tallet øker hvert eneste år. Bare i 2021 druknet flere enn 3000 mennesker i forsøket på å komme i trygghet på europeisk jord. Mange av dem var barn.

I dag, 20. juni, på verdens flyktningdag, vil jeg oppfordre våre politiske ledere til å vise handlekraft for å finne felleseuropeiske løsninger for alle som bor i flyktningleirer på vårt kontinent, og trygge ruter for de som etter hvert vil komme.

Snart vil vi også se at klimaendringer og sultkatastrofer vil tvinge tusenvis, ja trolig millioner av mennesker på flukt. Det bør ikke komme som en overraskelse på hverken Norge, Europa eller verden.

Vi må alle være beredt, og vi må alle være innstilt på å dele mer av både land og goder.

Nå vet vi jo at vi kan mobilisere raskt – hvis vi vil. Og Norge har fått en ny mulighet til å gjenopprette et frynsete rykte som humanitær stormakt – hvis vi vil.

Det er ikke tanken som teller.