Det må være omtrent 20 år siden allerede, at jeg lærte ordet «krympflasjon» under studiene på NHH i Bergen.
Ordet er satt sammen av de to ordene «krympe» og «inflasjon», og betyr egentlig å beherske kunsten å levere mindre - til samme pris.
Fenomenet er ikke så lett å spotte for den jevne forbruker, dersom du ikke er ekstremt opptatt av pris. At kartongen, pakken eller posen ulike matvarer er pakket i plutselig blir mindre mens prisen opprettholdes, kan lett fly forbi en travel hverdag.
Og det vet butikkene å utnytte.
18 egg ble til 12
NRK skrev fredag om hvordan Kiwi først skrudde opp prisen på eggkartongen med 18 egg. Så krympet pakken til 12 egg. I løpet av få måneder ble prisen for ett egg 74 prosent dyrere.
Kiwi forklarer det blant annet med at de har solgt eggene til en kunstig lav pris over en lang periode, og at det ikke var bærekraftig å selge med tap over tid (les hele svaret til Kiwi i saken her).
Økonomiprofessor Tor Wallin Andreassen ved Norges Handelshøyskole er ikke imponert, og mener målet er å tjene mer penger på varene som selges, uten å informere kundene om at varen i praksis er blitt dyrere.
Ganske snikete, egentlig.
Benytter anledningen
Og mens vi er inne på snikete, så er det ikke uvanlig at et annet velkjent fenomen oppstår. Når folk, media og politikere roper høyt om at prisene øker, ja da er enklere for mange forhandlere å benytte anledningen til å legge på litt ekstra.
Det er det også nesten helt umulig for folk å oppdage, fordi alt stiger så sinnssykt mye i pris uansett.
Et godt eksempel så vi tidligere denne uken. På ett år har prisene på mat steget med over 12 prosent.
Landbruksforsker Ivar Pettersen ved ALO Analyse sa til NRK mandag at prisene øker i alle ledd, men at de er overrasket over at prisene øker mer overfor forbrukeren enn på primærleddet og engrosleddet. Han sier at det er unormalt.
Det Pettersen sier, med andre ord, er at butikkene legger på prisene mer nå enn tidligere.
Virke, på sin side, tilbakeviser det – og sier at dagligvarekjedene har veldig lav fortjeneste og at prisøkningene handler om økte kostnader.
Gyllen mulighet
Likevel viser altså tallene at butikkene kaster seg på, uten grunn, fordi de ser en gyllen mulighet. Det kan også hende at andre bedrifter setter opp prisene litt mer enn de «skulle» når de først har anledning, og det er klima for å sette opp prisene.
Når alle venter høy prisvekst, er det nemlig lettere å øke prisene.
Når det skjer, blir det vanskelig å få inflasjonen ned: forventninger til høy inflasjon gir høy inflasjon.
Satte opp bilprisene
New York Times pekte i slutten av september på at mange selskaper har kunnet sette opp prisene mer enn de har hatt i kostnadsøkninger de siste to årene. Det har bedret lønnsomheten, men har også bidratt til å presse inflasjonen høyere.
Dette gjelder spesielt i bilmarkedet.
Bilforhandlerne har betalt mer for bilene de kjøper inn, men de tar enda bedre betalt for bilene de selger. Det har de kunnet gjøre fordi veldig mange har ønsket å kjøpe biler, og det har rett og slett ikke vært nok tilgjengelige biler å kjøpe.
Skaper utfordringer
Pristriksning og større påslag enn nødvendig skaper flere problemer.
For det første fanges ikke krympflasjonen opp i konsumprisindeksen. Det betyr at tallene vi har for prisvekst nå er kunstig lave, dersom mange produsenter velger å gjøre det samme.
Da vil for eksempel beslutningsgrunnlaget for rentesettingen i beste fall være upresist, og i verste fall feil.
For det andre vil de ekstra prisøkningene bidra til enda høyere prisvekst. For å greie å få ned prisveksten må også forventningen til prisveksten ned. Det virker vanskelig å få til når de som selger varene helgarderer seg ved å sette opp litt ekstra.
Butikkenes opportunisme kan kanskje virke uskyldig, men kan i verste fall føre til at sentralbanken må sette styringsrenten enda høyere - for å til slutt knekke den kraftige prisveksten.
