NRK Meny
Kronikk

Derfor omfavner innvandrere 17. mai

17. mai-feiringen har blitt et viktig symbol på det flerkulturelle Norge. Men det er forskjell på innvandrere, og kjærligheten til nasjonaldagen har ulik begrunnelse hos innvandrere og etniske nordmenn.

Nasjonaldag 17. mai 2014

Mens nordmenn gjerne fremhever følelsen av stolthet, viser innvandrere ofte til felleskapsfølelsen når de skal forklare hva 17. mai betyr for dem. Her fra Slottsplassen 17. mai for to år siden.

Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix

Det historiske grunnlaget for den norske nasjonaldagsfeiringen, grunnloven av 1814, har både inkluderende og ekskluderende trekk. Den er preget av liberale grunnprinsipper, men inneholdt samtidig paragrafer som ekskluderte jøder og jesuitter fra riket.

Hvordan fungerer dagens 17. mai feiring i forhold til minoritetsgrupper? Hvordan opplever innvandrere en dag som tar utgangspunkt i norske symboler og tradisjoner?

Den folkelige oppslutningen om dagen gjør at den potensielt kan spille en integrerende rolle, men øker samtidig risikoen for at minoriteter føler seg utenfor.

Et flertall av innvandrerne deltar

Undersøkelsen «Grunnloven som nasjonalt symbol» gir noen svar. Surveyen er gjennomført i et representativt norsk befolkningsutvalg og i et tilleggsutvalg på 750 personer som er født utenfor Norge, eller som har foreldre født utenfor Norge. Vi skiller mellom innvandrere fra nordiske land, fra øvrige vestlige land og fra ikke-vestlige land. De tre innvandrergruppene har ganske like erfaringer med 17. mai.

Nordiske innvandrere deltar noe sjeldnere enn andre innvandrere.

Oppslutningen om den norske nasjonaldagen er større enn i noe annet land. Ifølge våre data er ni av ti på en eller annen måte med på feiringen og rundt 60 prosent deltar i offentlige arrangementer. Også blant innvandrerne er et flertall med på den offentlige delen av feiringen. Nordiske innvandrere deltar noe sjeldnere enn andre innvandrere. Det kan ha sammenheng med at de ofte er unge som er her på grunn av arbeid.

Til tross for høy deltakelse kan en spørre seg om innvandrere opplever seg som deltakere eller tilskuere på 17. mai. Det er liten forskjell på viktigheten minoriteter og majoritet tillegger nasjonaldagen. Et flertall på ca. 80 prosent i alle grupper er helt eller delvis enige i utsagnet «det er viktig å feire 17. mai». Svarene antyder at de fleste ikke slutter opp om dagen fordi det er vanlig og forventes av dem, men fordi feiringen betyr noe og spiller en rolle i samfunnet.

17. mai-paradokset

17. mai er den dagen i året da nordmenn føler seg mest norske. Slik sett er det den norskeste av alle dager. Men samtidig er det noe unorsk ved 17. mai. Dette er «17. mai paradokset». Nordmenn oppfører man seg annerledes enn ellers i året. Det er folkefest i gatene og nordmenn er åpne og inkluderende overfor folk de ikke kjenner.
Folkefest i det offentlige rom er ganske uvanlig på våre breddegrader, men vanlig i andre kulturer enn den nordeuropeiske. En del vi kjenne seg igjen fra andre lands folkefester. En forklaring på oppslutningen kan derfor være at mange innvandrere setter pris på den type folkefest som preger 17. mai.

I motsetning til de fleste andre folkefester er 17. mai er også en folkefest der alkohol spiller en beskjeden rolle.

Navjot K. Sandhu, styreleder for Minotenk, uttalte til Morgenbladet før 17. mai i fjor: «Denne dagen kan nordmenn snakke med fremmede, det er litt sydenstemning i landet. Mamma har savnet «mela-kulturen» hjemmefra, men for henne er 17. mai en av dagene der Oslos gater gjøres om til gater i Punjab. 17. mai er en dag de virkelig føler seg hjemme».

Forsøkene på å få til karneval i Oslo på 1980-tallet viser at det ikke er «typisk norsk» å gjennomføre gode folkefester. I motsetning til de fleste andre folkefester er 17. mai er også en folkefest der alkohol spiller en beskjeden rolle. Dette gjør deltagelsen enklere for muslimer. Dette har å gjøre med barnas sentrale plass i feiringen og de stramme rammene den offentlige feiringen har.

Kroppsliggjort erfaring

Det emosjonelle er et sentralt aspekt ved folks forhold til nasjonale symboler og ritualer. Den tyske sosiologen Norbert Elias snakker om «nasjonalisering av følelseslivet». I undersøkelsen spurte vi folk om hvilke følelser som aktiviseres på 17. mai – av positiv og negativ art. Det er få som trekker fram negative følelser. Det gjelder både de med norsk bakgrunn og innvandrerne. Følelsen av fellesskap og glede kommer høyt opp på listen blant innvandrere, mens stolthet er en følelse som ofte nevnes av folk med norsk bakgrunn. Stolthet kan ha et element av selvforherligelse i seg.

Følelsen av fellesskap og glede kommer høyt opp på listen blant innvandrere.

17. mai-feiringen spiller på flere sanser og er en kroppsliggjort erfaring som bidrar til å befeste dagen i folks bevissthet. Kroppsliggjøringen av de nasjonale følelser blir understreket ved at mange nordmenn utfører konkrete oppgaver i løpet av dagen. De aller fleste av landets 3000 barneskoler har egne arrangementer. Disse begynner tidlig om morgenen og kan vare til godt ut på ettermiddagen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Skolenes rolle

Godt over halvparten av befolkningen har hatt en oppgave i forbindelse med 17. mai. Mer overraskende er det at også blant innvandrere har omkring halvparten utført en praktisk oppgave – til tross for kortere botid i landet. Skolenes rolle utgjør en nøkkel til å forstå hvorfor så mange føler seg inkludert i feiringen. I løpet av barnas skoletid blir foreldrene pålagt å gjøre noe i den lokale feiringen.

På 1980-tallet oppstod strid om det etniske mangfoldet i barnetogene. Før 17. mai 1983 mottok Sagene skole i Oslo rasistiske trusler. Lærerne protesterte mot de rasistiske ytringene. Dette førte til at politikere fra storting og regjering stilte som brystvern for minoritetselevene. Året etter mottok skolen en bombetrussel. Igjen ble barnetoget en antirasistisk manifestering. Elevene ved Sagene stilte med «Nei til rasisme» i nasjonalfargene på brystet. Siden den gang har innvandrere vært en selvsagt del av 17. mai feiringen.

Den norske nasjonaldagen, og ikke minst folketogene, er knyttet til politisk kamp og stridigheter. De siste tiårene har debatten om 17. mai i stor grad handlet om innvandreres deltagelse. Dagen har blitt en anledning til å markere etniske minoriteters plass i samfunn ved å gi dem fremskutte og synlige roller i feiringen som flaggbærere, talere og ledere av 17. mai-komiteen. Siden 2008 har fire av de seks ledere i 17. mai-komiteen i Oslo hatt minoritetsbakgrunn. 17. mai-feiringen har blitt et viktig symbol på det flerkulturelle Norge.