Fra utsiden snakker vi gjerne om konflikten mellom det norske storsamfunnet og samene som urfolk.
Om få dager skal Stortinget behandle forsoning og urett begått mot samer.
Samtidig er det samiske miljøet blitt stadig mer splittet de siste årene.
Det handler både om hvem som skal kunne kalle seg same, hva vi skal leve av i de samiske områdene og hvem som skal eie dem.
Disse konfliktene kommer til uttrykk gjennom økende politisk polarisering, framveksten av protestpartiet Nordkalottfolket, et ganske giftig ordskifte og tegn til at samemanntallet i større grad er blitt et politisk redskap.
Fire grunner til at samepolitikken er blitt som å røre ved et vepsebol:
De som mener identitetspolitikk bare er noe de holder på med i USA, har fulgt dårlig med på Sametinget de siste årene.
Der brukes jevnlig ord som «sameinkvisasjon» og kofte- og joikepolitiet.
Bakgrunnen for førstnevnte var at flertallet på Sametinget ga forskere i oppdrag å undersøke innmeldingene i samemanntallet. NRK avsløringer hadde tidligere vist at en rekke personer er blitt godkjent til Sametingets valgmanntall uten å være samer.
Også NRK får hard refs for å ha undersøkt Sandra Borchs samiske aner.
Det er mange grunner til at det skaper mye følelser.
I sin tid var det særlig kystsamer og de som bodde i ytre strøk som ble utsatt for fornorskning. Mange mistet språket og deler av kulturen sin, og det vi på utsiden gjerne forbinder med å være same.
For mange var det svært skambelagt å snakke samisk. De opplever at det er et nytt overgrep at de i dag ikke defineres som «samiske nok».
I dag er det særlig reindrift man først og fremst forbinder med det samiske. I disse miljøene frykter man at språk, kultur og levesett vannes ut dersom det samiske tøyes ut for mye.
Mens Nordkalottfolket har satt ord på følelsen av å ikke være «fullblods same», representerer Norske Samers Riksforbund (NSR) de tradisjonelle reindriftssamene.
Forholdet mellom de to ytterpunktene i Sametinget har økt, politisk så vel som retorisk, og det finnes i liten grad noe samlende sentrum.
Kampen om hva vi skal leve av i Finnmark
Parallelt foregår det en stadig mer høylytt kamp om arealene i nord. Der flertallet på Sametinget er bekymret for at reindriften stadig taper terreng, er andre mest bekymret for at Finnmark skal bli «et museum».
De sistnevnte mener at Finnmark mangler både kraft og næringsliv, og vil i mye større grad si ja til kraftutbygging, vindkraft og gruvedrift, også i områder der det er i konflikt med reindriftsinteresser.
Langt på vei følger dette samme konfliktlinjer som om man i identitetspolitikken støtter Nordkalottfolket eller NSR.
Heller ikke her spares det på det retoriske kruttet. Det kommer stadig utsagn som sammenligner samene med situasjonen på Gaza eller vindkraft med tyske konsentrasjonsleire.
Samemanntallet som redskap
Sametinget har i dag en ganske raus og tillitsbasert adgang til å melde seg inn i samemanntallet. Det har også vært ønskelig.
I de siste årene har vi sett og hørt at næringslivsfolk (med samiske røtter) vil melde seg inn i samemanntallet for å påvirke innenfra. Også politikere har skiftet parti for å støtte Nordkalottfolkets kamp for større bruk av naturressurser.
For å komplisere ytterligere er det også flere i de store byene som melder seg inn i samemanntallet. Det er folk som ikke lever livet sitt i nord, men som eksempelvis støtter tradisjonelle samiske reindriftsinteresser av andre grunner.
Derfor er det også flere som mistenkeliggjør hverandres motiver.
Hvem skal eie samisk land?
Under ligger den årelange konflikten om hvem som har mest eierskap til Finnmark og samiske områder.
Det skjøre kompromisset som Finnmarkseiendommen har vært, ble kraftig satt på prøve da lokalbefolkningen og samiske familier krevde eiendomsretten til Karasjok.
Selv om et knapt flertall i Høyesterett konkluderte med at Karasjok fortsatt skal eies av alle innbyggerne i Finnmark, er det ventet omkamper – i hele Finnmark.
Det er i alle fall langt unna forsoningspraten vi vil høre mye om på Stortinget de neste ukene.
