Denne utstillingen koster det tusenvis av kroner å se

Hva er det som skjer?

Over hele Europa er det nedgangstider. Folk strever med å betale rentene på lånet, og på matvarebutikken myser de stadig oftere mot prislappen.

Men på auksjonsnettsiden Ebay er det budfest. Det vil si: Det er i alle fall én vare som bykser oppover i pris mens ivrige budgivere febrilsk trykker inn stadig høyere summer. Det er billetter til en kunstutstilling på det veldige Rijksmuseum i Amsterdam.

Utstillingen heter helt enkelt «Vermeer», og viser frem 28 av de totalt 37 bildene til den nederlandske maleren Johannes Vermeer (1632-1675). Billettene kostet i utgangspunktet rundt fire hundre kroner, men de er for lengst revet vekk.

Den som besøker hjemmesiden til museet, blir møtt av en utålmodig tone som kan minne litt om en utslitt fembarnsmor. Ja, alle billetter er solgt. Ja, alle pressebillettene er tatt. Nei, det hjelper ikke å ringe. Nei, ikke skriv til oss. Nei, billetten inn til den faste utstillingen gjelder ikke for «Vermeer».

Men andrehåndssalg av billetter er lov i Nederland, og billettene på Ebay går fort for over tre tusen kroner. Hva er det egentlig de får, de som vinner disse budkrigene?

«Dette er en utstilling å dø for», skrev The Guardians Jonathan Jones. «En blockbuster», skrev Jason Farago i New York Times. «Den vil finne sin plass i historien som den den definitive Vermeer-utstillingen». Det er uvanlig store ord å bruke på en liten samling av bilder, der noen allerede er sendt tilbake til museene der de hører hjemme til vanlig.

Men «Vermeer» er like skjønn som den er sjelden; en av mulighetene som eksisterer akkurat våren 2023, og neppe vil komme tilbake.

Det har tatt syv år med forhandlinger mellom Rijksmuseum og de andre Vermeer-eierne å få i stand noe som dette. At det i det hele tatt var mulig, skyldtes blant annet at Frick-museet i New York skulle renovere lokalene sine, og måtte stenge i en periode — og dermed kunne låne ut sine tre Vermeer-malerier. Flere av bildene er i så dårlig forfatning at det var svært risikabelt å la dem reise over landegrensene. Det spørs om eierne vil ta den sjansen en gang til.

En ting er at bildene er få og, for det meste, små. En annen ting er de relativt hverdagslige motivene. Vi er innendørs, nesten alltid, i de samme rommene i Vermeers eget hjem i Delft. De vi ser på, er mennesker — noen menn, men mest kvinner. De sysler med sitt, de gjør husarbeid eller øver på instrumenter.

Noen tar imot gjester. Noen har hodet bøyd over et brev. De er rolige, vakre scener, i avstemte farger. Fra vinduet, for det er nesten alltid et vindu, kommer det vi kan tenke oss er lydene og luktene fra verden utenfor. Men først og fremst er vinduene kilder til lys, det ubeskrivelige lyset som Vermeer kaster over skikkelsene sine, så de skinner mot oss.

Og så er det selve gåten. På den ene siden skjer det ikke så mye i Vermeers malerier. På den andre siden skjer det masse.

Kvinnene vi betrakter, er konsentrert, intenst til stede, oppslukt i øyeblikket. Kanskje utfører de en oppgave som krever full oppmerksomhet, som den berømte «Melkepiken», som lar en svak melkestrime renne ut av en mørk krukke.

Kanskje er de åndeløst opptatt av å lese et kjærlighetsbrev, som «Jente som leser et brev ved et åpent vindu». Kanskje er de trukket inn i en flørt eller en kurtise som er alt de tenker på. En jente lener seg fremover og ler henført mot en mann, som sitter med ryggen til, med hånden i siden. Han utstråler kraft, eller kanskje han blåser seg litt opp, for jentas skyld? En mann ser med et intenst, men uutgrunnelig blikk på en ung kvinne som drikker et glass vin. Kanskje det er han som har gitt henne det. Ansiktet hennes er helt skjult av glasset.

På hver sin måte får de tilskuerne til å føle seg selv som nysgjerrige fluer på veggen. Vi kikker inn på øyeblikk som er private, hemmelige. Vi har ikke noe der å gjøre.

Det siste understrekes av at noen av Vermeers modeller stirrer tilbake mot oss. De dreier hodet, brått, kan det se ut som, uten å smile, som om vi har forstyrret dem.

Johannes Vermeer er selv et mysterium. Han tilbrakte hele livet sitt i Delft, og jobbet langsomt og omhyggelig med maleriene sine. Det var anstrengelser han ikke fikk mye igjen for. Han døde som en fattig mann. Ingen vet om han skjønte hvor mye bedre han var enn de aller fleste av sine samtidige. Men for den som har mulighet til å sammenligne, er det slående.

I 2017 var jeg på en utstilling kalt «Vermeer og hans samtidige» på Louvre i Paris. Det var en påminnelse om at så mange malere på Vermeers tid malte akkurat det samme. Her var det nok av kvinner med brev og musikkinstrumenter.

Men bare Vermeers verker hadde denne følelsen av noe akutt. Av å stå overfor et enkeltmenneske som var minst like komplisert som deg selv, med et indre liv så dypt og sammensatt at det ville være umulig å forstå det. Men så ga bildet deg sjansen til å komme inntil dem, likevel.

Kanskje er det en stadig større oppmerksomhet om enkeltmennesket, om det individuelle, som gjør at Vermeer blir en stadig mer ruvende skikkelse i kunsthistorien.

Eller kanskje er det enda enklere. I hverdagen som er full av kulepunkter og meldinger og prikkinger på skulderen, kanskje er det mange som lengter etter å være i et rom og bare være til stede, akkurat der. Å lese et brev som der og da betyr alt i verden. Å se melken sildre.