Den vanskelige skjønnheten

Venninnetrioen Vanessa Rudjord, Synnøve Skarbø og Pia Tjelta hadde en drøm om å starte skjønnhetsklinikken Nomi på Frogner, der de blant annet skulle tilby rynkebehandling og fettreduksjon.

Drømmen viste seg å bli et mareritt i møte med den virkelige verden. Etter dagevis med massiv kritikk, har frontfigurene nå trukket seg fra hele prosjektet, og bedt om unnskyldning for at de i det hele tatt bega seg ut på denne seilasen i utgangspunktet.

Selv er jeg mest nysgjerrig på kritikerne deres, på alle kvinnene som har hamret løs på tastaturet siden nyheten ble kjent. Hvor mange av dem farger håret? Trolig et flertall. Hvor mange av dem bruker sminke? Sikkert nesten alle.

Dette handler egentlig ikke om at det er moralsk forkastelig å kjøpe eller selge remedier som skal bringe kvinner litt nærmere det rådende skjønnhetsidealet, og litt lenger vekk fra synlig aldring. Da ville vi alle vært skyldige.

Det er snakk om hvor grensen går akkurat nå, høsten 2022, mellom hvilke tiltak som er innafor og hvilke som ikke er det, hvilke hjelpemidler som er vanlige og aksepterte, og hvilke som er sett på som mer ekstreme, som skambelagte, som noe man kan harselere med og tordne mot.

Trioen gjorde en tabbe ved å trekke inn debatten om kvinnehelse som en del av lanseringen. For mange av de som reagerte var dette hovedsaken, den rødeste kluten: At kostbare kosmetiske behandlinger skulle havne i samme sekk som underbelyste og farlige kvinnesykdommer.

Denne kritikken var helt på sin plass, og det var dette som unnskyldningene fra de tre venninnene i hovedsak dreide seg om. Tjelta, Rudjord og Skarbø er næringsdrivende og offentlige personer som er avhengig av å ha troverdighet overfor en stor kvinnelig målgruppe.

De så nok like klart som alle andre at denne troverdigheten var i ferd med å forvitre.

Det er også betimelig å påpeke at skjønnhetsbransjen er svært kommersiell, og at bare det å tilby forskjellige behandlinger kan få folk til å føle at de burde benytte seg av dem. Løsninger kan iblant skape problemene like mye som motsatt.

Men motstanden mot skjønnhetssalongen på Frogner gikk også på at den i det hele tatt tilbød fiksing av utseende og demping av aldringstegn. For mange kvinner er det en lang prosess å forsone seg med de sidene av sitt eget utseende som de ikke liker.

Når tre smilende, vakre og berømte damer starter en business som synes å si at du slett ikke bør forsone deg med utseendet ditt, du bør flikke på det, forbedre det, ja, så er det ikke så rart mange kaster seg olmt over tastaturet. Men selv om denne reaksjonen er forståelig, er den også lettvint.

En blankokritikk mot skjønnhetsklinikken Nomi tar ikke høyde for at kvinner – og menn – er ulike, med ulike kropper og ulike behov.

En kvinne jeg kjenner hadde utstående ører i oppveksten. De plaget henne såpass mye at hun fikk dem operert, og dermed kunne legge vekk det komplekset. En annen strevde med å forsone seg med tennene sine, i den grad at hun tenkte på det når hun smilte. Etter en tur til en tannlege med spesialisering i den slags ble smilet mer ubekymret.

Mange kan ha lignende opplevelser, at de har fått tildelt en eller annen fysisk uregelmessighet, ikke noe farlig eller uvanlig, kanskje, men noe som blir en veps i hodet, noe som distraherer og plager dem. Da kan hverdagen bli litt lettere etter nennsom behandling.

Det enkleste og minst risikable du kunne gjøre i norsk offentlighet i forrige uke var å være sint på Tjelta, Rudjord og Skarbø. Det gikk rulletrapp opp til toppen av den barrikaden.

Å ta innover seg det komplekse forholdet mellom samfunn og skjønnhetsidealer, mellom slik vi er født og slik vi former oss selv, krever mer.

Ønsket om å bli vakrere er på ingen måte moderne. Det finnes beskrivelser av skjønnhetsbehandlinger fra Kina og Egypt fra flere tusen år før vår tidsregning. Gjennom europeisk historie går en lang kø av kirkelige menn som fordømmer kvinner som maler ansiktene sine, fordi de forsøker å gjøre om på det gud har gitt dem.

Den amerikanske historieprofessoren Kathy Peiss, som har skrevet kosmetikkhistorien «Hope in a Jar», beskriver hvordan veksten i kosmetikkindustrien i begynnelsen av forrige århundre hadde en dobbel effekt:

Så tidlig som 30-tallet rapporterer noen kvinner om at kosmetikkreklame og skjønnhetspress gjør dem usikre, mens andre entusiastisk omfavner mulighetene til å leke med sitt eget utseende, og gi seg selv forskjellige uttrykk ut fra sinnsstemning og anledning.

Utviklingen av kosmetikk, hårprodukter, og, etter hvert, mer inngripende skjønnhetsbehandlinger, representerer både et fengsel og en frigjøring. Enhver dragqueen vil kunne holde et foredrag om betydningen av parykker, korsetter, sminke og løsvipper for at en som ikke er født som kvinne, skal kunne skape seg et feminint alter ego, som er kunstig, men ektefølt, et uttrykk som de selv har valgt og skapt.

Debatten om skjønnhetsidealer er sunn. Diskusjonen om hvilke verktøy som bør være allment aksepterte for å gjøre endringer på sitt eget utseende, likeså. Det er både dyrere og mer dramatisk med botox og fedmeoperasjoner enn med leppestift og maskara, og det er verdt å stille spørsmål om hva det gjør med oss når disse behandlingene blir så mye mer utbredte.

Men det løser så lite å hisse seg opp over at noen tilbyr behandlinger i det hele tatt. Kanskje er det heller kulturen som sådan som trengs å modnes. For forholdet til skjønnhetsidealene som omgir oss, er litt nevrotisk.

De glatte ansiktene og smekre kroppene på Instagram, eller i reklamekampanjene for klær og sminke, tilhører et ørlite mindretall som i utgangspunktet har et utseende som er nært idealet, og som i tillegg er stylet og dandert for å fremstå som så vakre som mulig.

Det er egentlig ingen grunn til at vi vanlige dødelige skal knuges ned fordi vi selv ikke ser slik ut, enten vi er uferdige tenåringer eller voksne damer som med kråketær som blir dypere.

Kanskje er den beste fremgangsmåten her å oppøve en robusthet i møte med skjønnhetsindustrien og normene som omgir dem.

Det bør være mulig å bli mer distansert til hele sirkuset, og strebe etter å ta selvstendige valg om hva vi ønsker og ikke ønsker å gjøre med vårt eget utseende, hvilke muligheter vi vil benytte oss av – og ikke blir stresset av at mulighetene i det hele tatt eksisterer.

For skjønnhetstyranniet er bare et tyranni hvis vi tillater det.