Den vanskelige åpenheten

Stadig flere kjendiser «snakker ut» om «den tunge tiden» i mediene. Noen ganger passer det urovekkende godt i forbindelse med en lansering av ett eller annet.

Mann med hodet i hendene

Det blir ikke mer kunnskap, mindre stigmatisering og større forståelse av å mystifisere psykiske lidelser og sykeliggjøre alle negative følelser, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Adrian Lorentsson
kommunikasjonssjef i Mental Helse Ungdom
Kronikkvignett Ytring

Mobbing, i god kombinasjon med grubling og traumatiske opplevelser, hadde sørget for at livet på ingen måter hadde gått slik jeg ville. Dagen jeg meldte meg inn i Mental Helse Ungdom markerte en opptur for meg. Fellesskapet i en organisasjon som jobbet for at livet skulle være enklere for unge som hadde vært igjennom lignende erfaringer ga meg styrke og pågangsmot til å redde verden. I hvert fall når det kom til barn og unges psykiske helse.

Åpenhet ble trukket fram som ett av de aller viktigste virkemidlene for å bekjempe stigmatisering og tabu, og bidra til at flere unge mennesker søkte hjelp. Det var viktig for meg, og Mental Helse Ungdom, at hjelpen kom før problemene vokste seg større enn nødvendig eller at livet sto på spill.

Mange år har gått siden jeg første gang ble avbildet i en avis eller snakket på TV og i radio om hvor viktig det er at folk er åpne om sine egne psykiske helseproblemer. Jeg ble brukt som case utallige ganger og jeg var glad for at jeg kunne vise at det tross alt hadde gått bra med meg.

Åpenhet bryter ned tabuer

Problemet var bare at da jeg på nytt sto i en situasjon der livet føltes uutholdelig var det helt uaktuelt å følge mine egne råd. Jeg var helt taus. Helt til det nesten gikk helt galt og jeg befant meg selv bak låste dører, akuttinnlagt i psykiatrien etter to selvmordsforsøk.

I årene som har gått har det blitt lettere å snakke om psykiske problemer for mange.

Åpenhet er nemlig ikke så enkelt. Det er lett å snakke om. For meg var det også ganske lett å snakke om livet som hadde vært – det var nesten litt befriende. Livet her og nå var derimot umulig å snakke om.

I årene som har gått har det blitt lettere å snakke om psykiske problemer for mange. Det er bra. Åpenhet er fortsatt høyt verdsatt i Mental Helse Ungdom, og det er fortsatt ansett som et viktig virkemiddel for å bryte ned tabuer og gjøre det lettere for unge å oppsøke hjelp.

Problematisk trend

Samtidig har det blitt stadig vanligere å se den ene kjendisen etter den andre «stå frem» eller «snakke ut om den tunge tiden». Det virker nærmest som om det er obligatorisk for artister og kunstnere å ha vært igjennom en mørk periode i livet, som om det skulle gjøre dem bedre skikket til jobben sin.

Selvfølgelig er det urettferdig å dra alle kjente fjes over én kam, og hvorvidt hver enkelt som har vært en del av denne trenden har hatt en psykisk lidelse eller ikke er helt umulig å si, men denne trenden er problematisk av flere årsaker.

Det er stor forskjell å oppleve svingninger i humør og produktivitet og å være bipolar.

Trenden de siste årene bidrar til å opprettholde og forsterke en kultur for åpenhet der vi kun snakker om tiden som har vært. Den viktigste åpenheten vi som samfunn kan bidra til, er åpenheten mellom mennesker. At noen opplever at det finnes rom og aksept for å snakke om at livet er vanskelig. Kanskje ikke bare litt kjipt, men helt uutholdelig. At døden virker som eneste utvei.

Overfladiske historier

Vi kan ikke akseptere at man må ha kommet seg gjennom en vanskelig tid og nærmest framstå som fugl føniks før det er greit å åpne seg. Samtidig bærer mange av oppslagene preg av å være ganske overfladiske. Enkelte ganger passer det urovekkende godt i forbindelse med en lansering av ett eller annet.

Det er faktisk ikke slik at alle mennesker som sliter med psykiske problemer passer inn i malen for problemene kjendisene våre snakker om. Selvfølgelig er det unntak, men i mange tilfeller beskrives helt normale sider ved livet som alle må igjennom.

De aller fleste av oss opplever tap og sorg i løpet av livet, men det betyr ikke at det er en psykisk lidelse av den grunn. Det er klart at vi skal snakke om alle slike opplevelser og gjøre det helt greit å snakke om, uansett hvem man er. Utfordringen vi står overfor er at vi risikerer at vi mystifiserer psykiske problemer og at vi samtidig bidrar til å opprettholde en rekke stereotypier rundt hva det innebærer å ha en psykisk lidelse.

Nervøsitet er ikke angst

Det er nemlig svært stor forskjell på å gjennomgå ubehagelige livsomveltninger, som i seg selv er smertefulle nok, og ha en depresjon. Det er langt fra å være «litt deppa» til å faktisk ha en depresjon.

Det er langt fra å være «litt deppa» til å faktisk ha en depresjon.

Det er stor forskjell å oppleve svingninger i humør og produktivitet og å være bipolar. Forskjellen på å synes det er ubehagelig å snakke foran en forsamling og å bryte helt sammen i krampegråt og panikkanfall er enorm. Allikevel snakkes det om å «ha litt angst» for en presentasjon.

Det blir ikke mer kunnskap, mindre stigmatisering og større forståelse av å mystifisere psykiske lidelser og sykeliggjøre alle negative følelser. Det fører bare til at det blir mindre plass til historiene til de som ikke kom seg ut av sengen på flere uker eller måneder, eller de som til stadighet må avlyse avtaler fordi angsten tok overhånd den dagen.

I tillegg fører det til stadig flere misforståelser og overforenklede løsninger på komplekse problemer og lidelser, som i sin tur kan føre til at det blir vanskeligere for mennesker med mer alvorlige lidelser å åpne seg om hvordan deres hverdag fortoner seg.

FØLG DEBATTEN PÅ NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter