Du har hørt det før – bonden som klager på økte kostnader og en inntjening som ikke står i forhold til dette. Tollsatser som har stått stille i snart 18 år og så å si ikke har verdi lenger. Rekordsterk kronekurs, lave priser i utlandet, sammen med lave tollsatser, som gjør det mer lønnsom for grossistene å kjøpe epler fra utlandet. Hvorfor skal vi «på død og liv» produsere epler her oppe i nord, på grensen av hvor det er klimatisk mulig å produsere epler?
Bonden, som er meg, får høre at man må bli flinkere, mer effektiv, satse stort og produsere mer. Da blir det lønnsomt, kanskje. Det er som tatt rett ut av læreboka i økonomistudiet – det kjenner jeg godt til, siden jeg er selv økonom. Dårlig lønnsomhet er hverken statens, grossistenes eller forbrukerens problem. Gjør noe med det eller begynn med noe annet, er beskjeden vi får. Importvern er for «bakstreverske» bønder og Senterparti-tilhengere. Det er markedet som bestemmer. Dette sitter i ryggraden hos en økonom.
Smaken av norske epler
Økonomen, som er meg, er per definisjon imot høye kostnader, ineffektivitet, subsidier og importvern, men for høy inntjening. Økonomisk teori sier i tillegg at vi skal produsere det vi er best til – i forhold til andre. Om jeg relativt sett er bedre til å produsere epler enn den italienske eller polske bonden, er jeg ikke helt sikker på. Rent klimatisk har jeg nok også en stor ulempe i forhold til eplebonden i Europa. Dessuten, kanskje jeg i solidaritet med den polske eller italienske bonden, skulle overlate epleproduksjonen til dem. De kunne sikkert trengt å tjene mer penger enn meg også.
Men, det jeg imidlertid er sikker på, er at jeg produserer et annerledes og unikt eple sammenlignet med det importerte eple. Det norske eple sies å være i særklasse på grunn av de klimatiske forholdene, som gir eplet en smaksrikdom blant annet med sin spesielle kombinasjon av sødme og syrlighet. Jeg er også sikker på at norske forbrukere ville savne smaken av norske epler den dagen de ikke er å få i butikken lenger.
Taper 300.000 på ett tastetrykk
De store grossistene, som eplebøndene selger til, har som de fleste andre bedrifter som overordnet mål å tjene mest mulig penger. Disse aktørene, med Bama i spissen, etterfulgt av ICA, Coop og Rema, dominerer markedet og sitter med «bukta og begge ender». Men de har intet ansvar ovenfor bonden (les:samfunnsansvar). Eller har de det?
La oss se på det som skjer i disse dager. Jeg, som de fleste andre eplebønder på Østlandet, har fått frost under blomstringen i Aroma-avlingen, eplesorten som er mest utbredt i Norge. Dette resulterte i én til flere såkalt «froststriper», også kalt «slips». Froststripen er først og fremst en skjønnhetsfeil på eplet og betyr ingenting for spisekvaliteten.
For et par uker siden kom endelig skrivet som mange av oss har etterspurt, fra fruktlagerinspektøren i GPS (Grøntprodusentenes Samarbeidsråd). Konklusjonen til fruktlagerinspektøren er at «ein kan ikkje godta særlige froststriper på frukta» og begrunner dette med at «det lett kan bli oppfatta negativt av kundene og føre til redusert sal og/eller reklamasjoner».
Skrivet fra GPS gir klare føringer på hvordan vi i Norge skal håndtere dette «problemet», og er sendt ut til alle fruktpakkeriene, grossistene og alle andre aktører som har noe med denne næringen å gjøre. Ett tastetrykk og der forsvant 300.000 kr av årets inntekt.
Motsatt vei i Sverige
Det som gjør dette interessant er hvordan vi i Norge håndterer dette, sammenlignet med svenskene som også har samme problem i år.
Äppelriket, som tar hånd om cirka 60 prosent av de svenske eplene, gjør det motsatte av nordmennene og inntar en offensiv holdning til problemet: «Kan man äta slipsar? Ja, om de sitter på ett äpple», står det på hjemmesiden til Äppelriket.
Svenskene har tatt «skjeen i egen hånd» og gått ut og informert markedet om situasjonen etter å ha kommet til en overenskomst med butikkene, grossistene og fruktdyrkerne om å pakke epler med «slips» og sende det ut i markedet for å imøtekomme etterspørselen etter svenske epler. Det går bra med svensk epleproduksjon, forståelig nok, der de klarer å snu problemet til en «vinn-vinn»- situasjon.
Taperne
I Norge i dag produserer vi kun ti prosent av den totale epleproduksjonen for 50 år siden. I 1961 produserte vi bortimot 69.000 tonn epler. I 2011 var vi nede på «all time low» med under 7.000 tonn. Dette utgjør kun ti til 15 prosent av det som blir importert av epler. I år kan det bli ny nedtur og kanskje «spiker’n i kista» for mange eplebønder.
Mesteparten av avlingen må gå i press. Det er fruktinspektøren i GPS og grossistene enige om; de norske eplene må minst være like fine som importeplene. Taperne er eplebonden, pakkeriene og forbrukerne. Til syvende og sist blir det vesentlig mindre norske epler på markedet. I tillegg mister vi en del av det norske kulturlandskapet, det sikre høsttegnet: Epletrær bugnende med fersk frukt. Kun eplepresseriene kan være fornøyde. Norsk epleproduksjon går én vei – nedover.
Merete Hyggen deltar i episode to av «Status Norge: Bondelandet» på NRK2 i kveld klokken 20.45.
