Den norske drømmen

Året var 1971. To år etter at Norge hadde funnet oljen. Reisen var både tung og lang.

De reiste fra Pakistan med buss via Afghanistan, Iran, Tyrkia, Hellas og havnet ofte i Tyskland. Deretter gikk ferden videre til Danmark eller Sverige. De modigste tok toget til Norge.

Et land de færreste hadde hørt om.

De ble kalt fremmedarbeidere i norsk presse. Hele dagen går med på pakistanerpapirer, var en av overskriftene i Aftenposten.

De var unge, reiselystne og villige til å jobbe hardt. Planen var å bli i Norge i 4-5 år før de skulle reise hjem igjen. Men mange ble for alltid. Ikke bare pakistanere. Også indere, tyrkere og marokkanere.

De takket ja til all slags arbeid. På fabrikker, innen renhold, vaskerier og på storkjøkken. De jobbet hardt. Gjerne to til tre skift. Store deler av lønna sendte de til slekta.

Det var stor boligmangel i Oslo. Mange bodde kummerlig, i gamle, slitte bygårder, i telt på Ekeberg og i gymsalen på Majorstuen skole.

Det ukentlige badet ble tatt på Torggata bad. Men likevel var de takknemlige og ydmyke. Takknemlige fordi de fikk en ny start i Norge. En start som forandret livet deres.

To av dem var min mamma og pappa.

De giftet seg i Pakistan i 1970. Ikke lenge etter bryllupet reiste pappa sammen med noen venner til Sverige og bodde i Stockholm i noen måneder. De var egentlig bare en gjeng unge eventyrlystne pakistanere som ville oppleve Europa og spare opp noen penger til seg selv og familien sin.

Mange tusen arbeidsinnvandrere hadde allerede etablert seg i Sverige.

Dra til Norge. Der er det flere jobber, sa folk i Stockholm. Pappa tok sjansen og havnet i Oslo. Mamma kom året etter.

De startet på bar bakke. Alt var nytt og annerledes. De kunne ikke språket. «Vi eide ikke nåla i veggen», forteller mamma iblant. Dessuten var det bitende kaldt på vinteren.

Jeg tenker ofte på hva de forlot. Familien sin, røttene sine, hjemlandet sitt. Alt de kjente. Men i Norge opplevde de takk og pris mye varme og gode mennesker.

«Nordmenn er snille, reserverte, ærlige, og de slåss ikke», skrev pappa hjem i det første brevet. Dessuten var han overrasket over at det fantes egne hyller med hundemat i butikken.

Den gang hadde de verken mobiltelefoner eller skype. De skrev brev. En gang i måneden. Telefon var luksus. En telefonsamtale til Pakistan kostet oppimot 20 kr per minutt.

Mamma forteller om alle de vennlige nordmennene hun møtte. Hun opplevde aldri rasisme eller stygge blikk. Alle var imøtekommende og snille, sier hun.

Mamma pleier ofte å fortelle om en familie som drev en stor butikk i Lillestrøm som ga oss barna sølvskjeer til jul i mange år. Eller om de hyggelige nabodamene som lærte henne å bake norske kaker og vafler. Til gjengjeld lærte de å lage naan og pakistansk ris.

De flyttet tidlig fra Oslo til et behageligere liv i Lørenskog. Pappa fikk jobb på Ahus og jobber der fortsatt i en alder av 73 år som radiograf. Han har ingen planer om å slutte.

Historien om mamma og pappa skrev jeg først på Facebook. Etter en enorm positiv respons, oppfordret jeg venner og bekjente til å gjøre det samme under emneknaggen #DaMammaOgPappaKomTilNorge.

Overraskende mange har delt rørende, sterke og fascinerende historier om foreldrenes første møte med Norge, og lagt ut gamle bilder fra 1970-tallet. På bildene ser du unge, energiske, håpefulle menn og kvinner i sin beste alder. Jeg har fått lov til å dele noen av bildene du kan se under her. Tidskoloritten er til å ta og føle på.

De jobbet beinhardt.

En ung norsk-tyrkisk kvinne skildrer en samtale med faren sin: Mens dine to eldre søstre sov i baksetet i bilen, løp jeg og din mor rundt i gatene for å levere aviser. Det var tungt. De hadde allerede to dagjobber. Målet var å spare opp nok penger til å kjøpe en hamburgerbar i Lille Grensen.

Til slutt hadde de spart nok til å oppfylle den norske drømmen.

En annen forteller: Min første jobb var på en Shell-stasjon. Jeg vasket biler. Vi fikk 11 kr timen. Jeg synes det var mye penger. Trikken kostet bare 1. kr den gangen. Nordmenn var veldig snille. Jeg fant ikke leilighet, men vi fikk lov til å bo i Frogner kirke i flere måneder mens vi lette etter bosted. Vi var fire pakistanere. Jeg er evig takknemlig.

Mange skriver om de første arbeidsplassene til mødrene og fedrene:

Kristiania Dampkjøkken ved Eldorado kino, Ammerud Stålfabrikk, Den Norske Slipeskivefabrik i Nydalen, Kaffehallen i Brugata, Grorud jernvarefabrikk, trykkeriet til Aftenposten og Nobel Bakeri.

Kvinnene bidro så godt de kunne. Mange hadde aldri jobbet før de kom til Norge. Mamma hadde aldri forlatt huset uten anstand i Pakistan før hun fikk sin første jobb på Freia. På nattskiftet! Hun tok nattbussen, uten anstand vel å merke. Viljestyrken hos min mor er noe av det mest unike jeg har sett.

De levde sparsommelig og spiste kneippbrød, kefir, syltetøy og H-melk, forteller mange. Eller som en norskpakistaner skriver: Denne generasjonen jobbet seg i hjel, de har hatt et nøysomt forbruk, spart, bygget det de eier sten for sten.

På 1980-tallet hadde mange av arbeidsinnvandrerne spart opp nok til å åpne hjørnebutikker, kiosker og gatekjøkken. De holdt liv i kollektivtransporten og taxinæringen. De fikk barn og flyttet til Stovner og Holmlia.

De var med på å endre Norge. De introduserte nye tradisjoner, klesplagg og matvaner.

Mange av barna og barnebarna deres har gjort en imponerende klassereise. De er leger, lærere, farmasøyter, ingeniører, advokater, barnevernspedagoger, politikere, politibetjenter, kunstnere, journalister, gründere, finansanalytikere og samfunnsdebattanter.

Min generasjon har oppnådd den norske drømmen. Vi er norske. Eller som en norsk-pakistansk kvinne skriver: Faren min vasket i det samme bygget hvor jeg studerte medisin.

50 år senere bor det over 100.000 personer i Norge med pakistanske, tyrkiske, marokkanske og indiske røtter. Mange av barnebarna deres vet lite om besteforeldrenes fortid.

Bestefar og bestemor snakker sjeldent med ipadgenerasjonen om 70-tallet.

Men vi må aldri glemme hvor de kommer fra. Hva arbeidsinnvandrerne gikk gjennom, hva de ofret og hva de oppnådde. Akkurat som de 800.000 nordmennene som emigrerte til Amerika i gamledager.

I dag er mange av de første pakistanerne døde. De ble ikke så gamle. Hjertet og kroppen sviktet. Pandemien har tatt enda flere liv. De ofret alt for at vi skulle få det bedre. Tusen takk mamma og pappa!

Arbeidsinnvandrerne var med å bygge opp oljenasjonen Norge. De var ingen byrde. Tvert imot tok de ofte jobber som nordmenn ikke ville ha lenger. Dessuten ble de grovt utnyttet av enkelte arbeidsgivere. Min far var blant de heldigste.

For en stund tilbake satt jeg og snakket med moren min om livet og fremtiden. Så sier hun litt forsiktig: «Jeg og pappa er jo norske. Vi har jo bodd her i 50 år. Dobbelt så lenge som vi bodde i Pakistan. Dette er hjemmet vårt.»

Jeg skvatt litt. Det hadde hun aldri sagt før. Hun hadde tydeligvis vært gjennom en lang indre reise. Det tok sin tid og mange, mange 17. mai-feiringer for å finne sin plass.

Nå er Norge endelig hjemmet til både mamma og pappa.

Bilder fra #DaMammaOgPappaKomTilNorge: