Kronikk

Den lange veien til suksess

Denne våren har én norsk forskningsgruppe fått publisert to artikler i verdens mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrift. Det er resultatet av å ha trosset det norske systemet.

Laboratoriearbeid

'Forskning i verdensklasse kan kun bli en realitet dersom finansieringsmidler og andre politiske styringsverktøy legger til rette for det', skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonbildet er fra et laboratorium i Washington, USA.

Foto: POOL / Reuters

Denne uken publiserte forskningsgruppen til professor Harald Stenmark ved Radiumhospitalet en artikkel i Nature, av mange ansett som verdens mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrift. Dette er andre Nature-artikkel fra samme gruppe på få uker. I forskningens verden er dette jevngodt med da Bjørndalen tok fire OL-gull i Salt Lake City i 2002: En enestående bragd.

Nøkkelen til suksessen ligger i to hovedfaktorer. Den første er utstrakt samarbeid mellom gruppemedlemmene.

Den andre er å trosse systemet som favoriserer kvantitet, og heller satse på tidkrevende høyrisikoprosjekter.

Tålmodighet og hell

Forskningen bak de to artiklene kan spores tilbake til 2008 og 2009.

Høsten 2008 satt postdoktor Camilla Raiborg og talte celler. Fra morgen til kveld hver dag i ukevis. Tusenvis av bilder har blitt samlet inn ved hjelp av et automatisert mikroskop. Hun og en kollega har allerede brukt et år på å komme til dette punktet i screening-prosjektet. Raiborg velger å jobbe videre med Protrudin, et protein med en vagt definert rolle i nerveceller, men ellers ukjent.

I forskningens verden er dette jevngodt med da Bjørndalen tok fire OL-gull i Salt Lake City i 2002: En enestående bragd.

Sigrid B. Thoresen

Sommeren 2009 kommer Phd-student Marina Vietri helt fra Italia for å jobbe i gruppa til Stenmark.

Hardt arbeid til tross, resultatene uteblir. Vietris prosjekt legges på hylla. Stipendet er snart brukt opp. Det er fristende å satse på lav-risiko, raske prosjekter som kan publiseres i middelmådige tidsskrifter for å nå kravet om to-tre fagfellevurderte artikler. Men hun vil ikke gå for det trygge. Det har nemlig dukket opp noen svært spennende observasjoner i løpet av et annet prosjekt. Noe helt nytt. Potensielt banebrytende. Det trengs betydelig innsats for å følge opp dette grundig.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Marina er heldig. Gruppa er en del av Centre for Cancer Biomedicine, et Senter for Fremragende Forskning (SFF) med langsiktig finansiering av Forskningsrådet, i tillegg til at gruppeleder Stenmark har andre midler til rådighet. Standardpraksis i gruppa er at Phd-studentene får forlenget finansieringen internt slik at de kan forfølge lovende, tidkrevende høyrisikoprosjekter. Dette er langt fra virkeligheten til de fleste Phd-studenter, hvor pengene renner ut etter de normerte tre årene.

Dermed setter Marina i gang.

Positivt, men fortsatt langt fram

Våren 2014: Endelig er Camilla fornøyd. I samråd med Stenmark bestemmer de seg for å sende artikkelen om sine Protrudin-funn inn til Cell, et av de beste tidsskriftene innen cellebiologi.

Svaret kommer etter én dag. Altfor raskt. Avslag. Heldigvis lar ikke Stenmark seg skremme. Han er faktisk svært uenig i avgjørelsen, og i protest sender han manuskriptet helt til topps. Til Nature. Etter fem uker kommer svaret: De er positive.

Svaret kommer etter én dag. Altfor raskt. Avslag.

Sigrid B. Thoresen

Samme sommer sitter Marina og flere av hennes kolleger med de siste forsøkene før innsending av sitt manuskript. De har funnet en til nå ukjent biologisk mekanisme som kan være fundamental for forståelsen av hvordan cellene våre fungerer. Men tiden er knapp. En forskningsgruppe i London har lignende resultater. Kanskje også andre?

Stenmark bestemmer seg for å smi mens jernet er varmt, og sender også Marinas manuskript til Nature. Noen uker senere kommer nok et positivt svar.

Fremdeles er det langt igjen til trykkeriet. Vitenskapelige tidsskrifter kvalitetssikrer publikasjonene gjennom fagfellevurdering. Det vil si at to-tre eksperter innen fagfeltet skal vurdere arbeidet og komme med anbefalinger til redaktøren om hvorvidt artikkelen bør antas eller ei. Og dersom den skal antas er det som oftest med betydelige revisjoner. Gjennom høsten 2014 blir dagene lange. Nye funn skal gjøres for å forbedre manuskriptene, denne gang med tidsfrist på noen måneder.

Men som vi nå vet: Det går. Raiborgs artikkel publiseres 9. april.

En ny måte å jobbe på

Arbeidene er begge resultater av et intenst samarbeid. De siste årene har Stenmarks gruppe utviklet en ny arbeidsfilosofi. Gjennom hyppig evaluering og diskusjon i plenum utvikles prosjektene hurtig, og man kan utnytte den faglige bredden og spisskompetansen blant gruppemedlemmene best mulig. Og dersom et prosjekt har potensial til å nå høyt opp, dedikeres betydelig arbeidskraft til det. I hektiske perioder, som ved ferdigstillelse av manuskript og under krevende revisjonsprosesser, slipper mange det de har i hendene og går sammen om å dra lasset.

En slik arbeidsform innebærer at man i perioder blir nødt til å nedprioritere sitt eget arbeid til fordel for andre, men til gjengjeld kan man regne med betydelig hjelp på ens eget prosjekt senere. Dermed er det mange som føler eierskap til prosjektene, og motiveres til å gjøre en ekstra innsats. Et medforfatterskap er heller ikke til å kimse av.

Vanlig doktorgradsløp vs. Nature-artikler fra Harald Stenmarks gruppe

Her ser en hvordan de to Nature-artiklene skiller seg fra tradisjonelle doktorgradsarbeid.

Foto: Sigrid B. Thoresen

På denne måten tilgjengeliggjør man den arbeidsinnsatsen som kreves for å nå opp i den beinharde konkurransen om spalteplass i de beste tidsskriftene.

Og nettopp derfor er publikasjonslisten fra Stenmarks gruppe de siste årene fylt med arbeider fra mange svært gode tidsskrifter.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Langsiktig og romslig

Enkelte håndfaste faktorer har vært helt avgjørende for suksessen: Tid til prøving og feiling, samt tilgang på avansert forskningsutstyr og annen høykvalitets infrastruktur. Nøkkelen til dette har vært langsiktig og romslig finansiering.

En slik arbeidsform innebærer at man kan bli nødt til å nedprioritere sitt eget arbeid, men til gjengjeld kan man regne med betydelig hjelp senere.

Sigrid B. Thoresen

Det tar nemlig lang tid å produsere forskningsresultater på internasjonalt toppnivå, ofte betydelig lenger enn én enkelt regjeringsperiode. Stenmarks trofaste dedikasjon til å publisere konseptuelle, vitenskapelig grunnleggende, tidkrevende arbeider har vært et godt valg. Slik høykvalitets-forskning plasserer ham på toppen av næringskjeden, og utløser gevinster i form av både økt finansiering og rekruttering av toppforskere både nasjonalt og internasjonalt.

Dette er igjen gunstig for norsk forskning på sikt.

Må legge til rette for noe mer enn volum

Politikerne sender tydelige signaler om at verdensledende fagmiljøer skal utgjøre ryggraden i kunnskapsnasjonen Norge i fremtiden. Likevel måles fremdeles forskningssuksess utelukkende i antall artikler og publikasjonspoeng, som eksemplifisert av forskningsbarometeret som ble lagt frem i begynnelsen av mai. Dersom norske forskere i større grad skal lykkes i kampen om europeiske forskningsmidler, som er en uttalt målsetting, holder det ikke å argumentere med høyt antall artikler. Her vurderes kun publikasjoner av ypperste kvalitet.

Forskning i verdensklasse kan kun bli en realitet dersom finansieringsmidler og andre politiske styringsverktøy legger til rette for det, og lar forskere utvikle ideene sine uten et kontinuerlig press på å publisere størst mulig volum.