Jobber du som «content performance architect»? Tror du at «rosa er den nye pønken»? Har du en Apple-klokke med en matchende Steve Jobs-tatovering? Hvis ikke, hvorfor sier du da «delingsøkonomi»?
At du leier ut leiligheten din eller kjører taxi er ikke å dele, selv om folk som tar 80 000 kroner for et foredrag kaller det for «delingsøkonomi». Til tross for entusiasmen, kommer ikke Uber og Airbnb til å forandre verden.
«Delingsøkonomi» er nytale av verste sort. De entusiastiske pakker sammen en mengde ulike ting inn i samme ord, med full forvirring som resultat. Selv om både Wikipedia og Uber er på nett, så er det ingen sammenheng mellom hva de driver med. Wikipedia kan kanskje kalles en delingsøkonomi, man deler jo på kunnskapen, men på vanlig norsk så er Wikipedia en dugnad. Folkefinansiering («crowdfunding») har vi hatt lenge, i et land hvor antallet medlemmer i frivillige organisasjoner langt overstiger folketallet.
Flere aviser er startet nettopp på denne måten, lenge før Tim Berners-Lee foreslo World Wide Web. At man samler inn pengene via nettet gjør ikke at vi bør sammenligne det med taxivirksomhet via en mobilapp. Når alt kalles «delingsøkonomi» blir nytalen til tåketale, akkurat slik formålet med nytale er.
Smart, men ikke nytt
Når det er sagt, så er både Airbnb og Uber virksomheter med en innovativ forretningsmodell som ikke blir borte når hypen har lagt seg. Innovasjonen deres har bare ingenting med deling å gjøre.
Det innovative består heller ikke i at de unngår å betale skatter og avgifter. Her er det revisjonsbyråene som er de største innovatørene. De hjelper selskaper som Apple, Google og Facebook å sluse penger gjennom så mange jurisdiksjoner at ethvert skattbart overskudd forsvinner.
Det innovative består heller ikke i at de unngår reguleringene som gjelder for bransjen de opererer i. Hvem som helst kan klare å kutte prisene eller øke profitten hvis de unngår reguleringer. Det har bedrifter gjort siden den første reguleringen kom, mens myndigheter, forbrukere og ansatte har kjempet imot.
Det må riktignok kunne sies å være litt innovativt å klare overbevise folk om at bare man kaller forretningen sin for «delingsøkonomi», så burde man slippe unna det vanlige regelverket. En hel forretningside er det likevel ikke.
At man bare trenger en egen bil for å kjøre taxi, eller litt ekstra plass i leiligheten for å drive hotell, er heller ikke så veldig innovativt. Slik har verdens slumbefolkning drevet forretning siden 1800-tallet. Å formidle midlertidig utleie når huset står tomt har for eksempel Dansommer a/s drevet med i ordnede forhold siden 1976.
Å la de som arbeider for deg seile sin egen sjø, uten fast ansettelse og uten rettigheter, er også en veletablert praksis. Ansettelse som «selvstendig næringsdrivende» er noe både byggebransjen og mediebransjen har vært svært innovative i å drive fram de siste tiårene.
En velprøvd løsning i ny innpakning
Uber og Airbnb har videreført dette til taxi og hotellbransjen, men med en egen vri som er den virkelige innovasjonen. Uber og Airbnb driver det som franchise.
Wikipedia forklarer: «Franchising er en metode for distribusjon av helhetlige forretningskonsepter. Dette skjer gjennom et avtalefestet, tidsbestemt partnerskap mellom to selvstendige parter hvor franchisegiver eier, utvikler, tester og dokumenterer et komplett forretningskonsept som hun eller han gir en lokal driver, en franchisetaker, rett til å etablere og drive.»
Det er dette Airbnb og Uber gjør. Du leier ut leiligheten din eller er sjåfør for noen, og så bruker du et forretningskonsept knyttet til en nettside eller en app for å gjøre det.
I Norge har Reitan vært foregangsmann for å innføre franchise, først med Rema 1000 og siden med andre konsepter. En Rema-kjøpmann får tilgang til et fullt forretningskonsept som markedsføres nasjonalt og der alt som trengs for å drive dagligvarehandel er inkludert.
Som franchisetaker hos Uber eller Airbnb får du tilgang til et fullt forretningskonsept, inkludert en svært velutviklet plattform for formidling av tjenestene dine. Forskjellen på Rema og Uber eller Airbnb er bare at franchisetakeren hos Uber og Airbnb driver på mikronivå, som selvstendig næringsdrivende og av og til bare som bigeskjeft. Dette er den innovative forretningsmodellen. Det er ikke noe i forretningsmodellen som har noe med «deling» å gjøre. Franchising på mikronivå kan vi kalle mikro-franchise, og så har vi et navn på barnet, helt uten forvirrende nytale.
Ny teknologi, samme innhold
Hvis entusiastenes tåketale skal få legge grunnen for hvordan vi behandler Airbnb, Uber og andre lignende bedrifter så risikerer vi at både forbrukere og arbeidstakere blir skadelidende. Taxi, bilutleie, hotelldrift og andre bransjer er regulert for å beskytte forbrukere og arbeidere. En ny forretningsmodell med ny teknologi betyr ikke at dette behovet for beskyttelse er borte. På samme måte gjør ikke en ny forretningsmodell at man burde få lov til å unngå den reelle delingsøkonomien, det vil si å betale skatt.
Å få oss som samfunn til å legge bort disse prinsippene, er formålet med nytalen rundt “delingsøkonomi”.
Så selv om du har en Steve Jobs-tatovering så burde du faktisk kalle det for mikrofranchise, du også.
