«Denne saken er ømtålig for norske politikere. Det er litt sånn at man svir fingrene, for alle har dårlig samvittighet ikke sant.», sa Per Sandberg i dokumentaren.
I programmet «Dei som ikkje er» på NRK møtte vi flere av dem som ikke finnes. De eksisterer ikke ifølge norske myndigheter. Sara Abdou fra Eritrea har vært i Norge i syv år. Hun har ingen papirer, derfor eksisterer hun ikke i systemet. Hun kan ikke få jobb eller opprette bankkonto. Hun har ikke rett på ordinær helsehjelp, og har ikke krav på ytelser fra samfunnet. Hun kan ikke reise noe sted.
Når retur er umulig
Alle er enige om at rask retur er det beste for de uten reelt beskyttelsesbehov. Men for de lengstværende papirløse er ofte retur ikke et alternativ. Myndighetene gjentar seg selv, om de er blå eller røde. Svaret de kommer med er – retur, retur, retur. Og når retur er umulig, lukker de øynene.
Per Sandberg innrømmet i et møte med Mennesker i Limbo i fjor at lengeværende papirløse er politikernes dårlige samvittighet. Likevel holder Sandberg fast på, at det å gi lengeværende papirløse opphold og arbeidsmuligheter, vil trekke til seg mange flere som vil skjule identiteten sin.
Internasjonal forskning viser imidlertid at det ikke er noen slik «pulleffekt». Albert Kraler, en av forskerne som var ansvarlige for rapporten «Regulariseringer i EU» utgitt i 2008, er klar i sin tale. De har ikke kunnet registrere noe mønster med økt tilstrømming i etterkant av ordninger som gir papirløse oppholdstillatelse. Kraler hevder at asylsøkere ikke planlegger å leve papirløst, men forventer opphold når man flykter fra krig eller diktatur.
Amnesti
De aller fleste land i Europa det er naturlig å sammenligne oss med, har gjennomført amnestier eller regulariseringer som gir lengeventende asylsøkere tillatelser. Et eksempel er England hvor 161 000 lengeværende papirløse ble gitt tillatelser i 2011.
I Norge dreier det seg nå om anslagsvis 3000–5000 mennesker med endelig avslag som har bodd her i mer enn 5 år. De har fått avslag etter behandling av utlendingsmyndighetene, men få av dem har fått prøve sakene sine for retten eller møte myndighetene personlig.
Flere av disse er ureturnerbare. Selv om de henvender seg til hjemlandets myndigheter blir de nektet bistand til å skaffe reisedokumenter, og kommer seg ikke ut. Andre opplever situasjonen ved retur så vanskelig at de velger å bo i en nærmest håpløs situasjon i Norge fremfor retur.
De aller fleste i denne gruppen kommer fra land som enten er i en krigstilstand, eller hvor menneskerettigheter i stor grad er fraværende. Vår erfaring er at også flere i denne gruppen har et reelt behov for beskyttelse.
Ønsker sårt å bidra
Sara og de fleste i hennes situasjon har et stort ønske om å få lov til å bidra i det norske samfunnet. Et krav som flere og flere støtter. I 2013 vedtok LO å jobbe for at asylsøkere med endelig avslag skulle få muligheten til å arbeide lovlig. I dag er situasjonen at papirløse blir utnyttet grovt på arbeidsmarkedet. Vi har sett eksempler på at de får ned til 20 kroner timen, og noen ganger ikke betalt i det hele tatt.
UDI har sammen med Senter for Menneskerettigheter utarbeidet en rapport om lengeværende i mottak. Der foreslår de at opphold kan innvilges fem år etter endelig avslag dersom det ikke er tvil om identitet, og åtte år ved tvil.
Vi er enige med UDI i at dette kan være en løsning. Da vil vi aldri mer se historier som ligner på Yemane Teferi. Han døde etter 23 år på flukt. Han var ureturnerbar, men fikk ikke opphold eller rettigheter. Det viser det dramatiske i situasjonen. Det er uverdig og ikke tråd med de humanistiske idealer vi ønsker å bygge vårt samfunn på. Vi trenger handlekraftige politikere nå.
FØLG DEBATTEN: og
