Jeg er 26 år og akkurat ferdig som student. Det er med blandede følelser. På den ene siden er jeg lettet over at jeg er ferdig med en tilværelse jeg aldri helt fant min plass i. Samtidig bærer jeg på en sorg over at disse årene ikke innfridde forventningene jeg hadde til denne tiden.
20-årene er en periode av livet som ofte blir hausset opp som «the time of our lives».
Vi blir fortalt at tiden er dyrebar, for du er tross alt ung bare én gang. Men i det ligger det også et underliggende press på alt du skal rekke. Det er nå du skal du skal prøve og feile, «leve livet» og «våge å ha det gøy».
Paradoksalt nok vet vi at veldig mange unge er ensomme. Kan ensomheten ha noe med at vi mangler møtesteder for unge, med plass til det mangfoldet som utvilsomt er der?
Er du ung i Norge i dag, virker det som det er forventet at du har en viss livsstil, som alle tar for gitt at du har.
Jeg skulle ønske det var mer plass til mangfold. Plass til oss som ikke føler oss hjemme i kulturen som ligger i festing, drikking og one-night stands.
Jeg føler meg på mange måter i utakt med egen generasjon. Det jeg har lyst til samsvarer ikke med det mange jevnaldrende vil. Og det gjør at jeg føler meg utenfor.
Jeg vil ikke laste ned Tinder fordi det er «lættis», og skjønner ikke greia med å sveipe mennesker til høyre og venstre på måfå i rent tidsfordriv.
Jeg går heller en tur i skogen enn å binge serier på Netflix, og trives bedre i middagsselskap enn ute på byen. Samtidig får jeg dårlig samvittighet overfor meg selv fordi jeg ikke liker det jeg føler at jeg burde like.
Jeg vil ikke bli gammel og angre på at jeg ikke «levde livet».
Litt for høy musikk runger fra en litt for liten høyttaler i et kollektiv på Løkka. Sofaen er fylt opp med mennesker som ler, jammer og nynner teksten til sanger jeg ikke kjenner til. Folk sitter i ring rundt et overfylt bord med alkohol, og jeg kvier meg for å sette fram Fanta exoticen min. Det ser ut som alle trives på vorset, og jeg lurer på om jeg er den eneste som får økt puls av hele opplegget.
Som en som ikke drikker, er det vanskelig å føle seg som en del av fellesskapet når de viktigste sosiale treffene nesten alltid skjer over en øl. Hvis du ikke drikker alkohol, faller en stor del av den sosiale biten bort i 20-årene.
Når de andre skal dra videre etter vorset, kommer jeg med en hvit løgn for å slippe unna. Å være alene på studenthybelen min er kanskje ensomt, men jeg blir enda mer ensom i et fellesskap jeg ikke føler meg som en del av.
Å være alene blir bedre enn alternativet.
Som fersk student starter det allerede i fadderuka, som jeg for min del hoppet helt over fordi jeg ikke orket å være hun ene som ikke drikker. Jeg ville ikke kjenne på utenforskap allerede før studiene hadde begynt. Jeg lurer på hvor mange som har vært i samme situasjon.
Alkoholen alene er ikke problemet. Jeg hadde et naivt håp om at drikkeleker var forbeholdt ungdomstiden, men til min store skuffelse eskalerte de enda et hakk i studietiden. Jeg er ikke redd for å si at jeg aldri har gjort de tingene andre påstår at de har gjort, men jeg er redd for reaksjonene. Stillheten.
Hvorfor oppstår det et umettelig statusjag etter å skryte på seg de sykeste tingene i senga?
Jeg bryr meg verken om hvor mange sexpartnere du har hatt, hvilke stillinger du trives best i, eller hvordan du høres ut når du har orgasme. Jeg bryr meg generelt lite om å høre om andres overfladiske sexliv.
Jeg bryr meg om hvem du er som menneske, hvordan du har det og hva du driver med når du ikke er på fest. Jeg trives generelt bare med å prate sammen. Hvorfor kan ikke dette være en aktivitet nok i seg selv?
Ensomheten kommer som konsekvens av forutinntattheten om at alle unge liker det samme. Jeg vil ikke drikke alkohol, dra på byen eller sveipe på Tinder, men jeg vil ha de samme mulighetene for å være sosial, bygge vennskap og finne gode relasjoner som kan gi meg følelsen av at jeg hører til.
For å føle tilhørighet er vi avhengige av å gjenkjenne oss i andre. Det er paradoksalt at vi forsøker å skape et rausere og mer inkluderende samfunn, samtidig som normalitetsvinduet for hvordan man skal være er så trangt.
I 20-årene er du ekstra sårbar, fordi du står midt i en brytningstid der det meste i livet er flytende og uvisst. I en tilværelse uten faste holdepunkter blir det desto viktigere å skape meningsfulle møteplasser. Dersom møteplassene er snevret inn til én måte å være sosial på, så er det ikke rart at mange unge føler seg ensomme.
Jeg skulle ønske at boksen for hva som var akseptert kunne utvides, slik at vi ikke trengte å ty til en konstruert fasade for å få plass.
Den dyrebare tiden som ung kan brukes til så mye mer enn fest og fyll. Det må det også lages plass for.
