Bygda 2.0

La meg ta deg med til Isfjorden en onsdag i april: Det var stabile snøforhold og en halvmeter fersk pudder. Jeg og småjentene spiste frokost da pappa sendte melding: «Kjører fra toppen nå. Hjemme om 30 min. Ta på deg skiutstyret så du er klar til å stikke ut. Jeg leverer i barnehagen. Fantastisk snø.» I kikkerten kunne vi se gliset til papps fra toppen av Vengetind og helt hjem.

På slike dager lever vi vårt personlige hverdagsideal. For oss er dette enklere i Isfjorden enn på Grünerløkka, og vi er ikke alene.

Til alle som har pushvarsel for «småbruk» på finn.no: Det er noe rart som skjer på bygda for tiden. Noe som SSB ikke klarer å ta høyde for i prognosene sine. Det er noen som svømmer mot strømmen. En gruppe mennesker som tråkker egne spor. Off piste. Ikke fordi de har gått seg vill i tåka, men fordi de har mål som gir dem mening.

Generasjon Gira

Jeg er en av dem. Det startet med Burton-snowboard, senere telemarkski, videokamera i skiheisen og Ekstremsportveko. Det var kult å være gira. Jeg snusa løssnus og hekla mine egne luer.

Vi dro på folkehøyskole med ski og surf eller tok en sesong i Canada, fikk kjæreste med snø i skjegget og 30 studiepoeng i «Ski og skred» fra Chamonix.

Så ble skiutstyret bedre og lettere. Du skulle tråkke spora selv, 1000 høydemeter i djupsnø. Mulighetene og skifolka mangedoblet seg, og plutselig var det fullt på skiparkeringa – i oktober. Vi var «Generasjon Gira».

Så ble Generasjon Gira eldre, millennium-kidsa fikk kids sjæl. Lårmuskulatur og solbrilleskille ble bytta ut med hverdagslogistikk og kø ut av byen. Så kom koronaen, og hjemmekontor ble regelen for mange. Det ble kjipt i by og gøy på landet. For mange rastløse friluftsfolk var dette dråpen. De selger leiligheten og flytter på bygda.

Og det er ikke bare skinerder som flytter. 2020-tallets «utehipstere» er padlere, fridykkere og strandryddere. De er også lærere, håndverkere, IT-spesialister, Michelin-kokker, musikere og yogainstruktører.

De fyller jobber som finnes, eller de tar med seg sin egen. Kanskje de lager nye arbeidsplasser til seg selv og andre.

Fellesnevneren er at de nye bygdefolka vil gjøre det de elsker, helst hver eneste dag. Og de ser mulighetene, utenfor storbyen.

Ikke helt tilfeldig

Etter studiene ville samboeren og jeg «bo nært fjellene». Begrepet er nå så vanlig i mine kretser at det er blitt en klisjé. Vi flytta til Sogndal, hvor vi fant det ryktet hadde lovet oss: Et veldig bra skimiljø. Nå flytter det så mye friluftsfolk til «saftbygdi» at barnehagene er fulle og kommunen må bevilge penger til større skiparkering.

Fire år senere flyttet vi til Isfjorden i Rauma for å komme nærmere min familie. Reaksjonen fra venner var «men flytter ikke alle til Isfjorden nå?» Et drømmerykte for ei bygd.

Som tilbakevendt romsdaling vet jeg at dette ikke bare er tilfeldigheter. Det er også resultatet av en nødvendig snuoperasjon, hvor næringsliv og kommune har dratt i samme retning: De henvender seg til friluftsfolk. Det samme skjer i Gol, på Lyngseidet, Stokkøya, i Kabelvåg og Ørsta. For å nevne noen.

Vår tilnærming til «bygda»

Tradisjonelt har nordmenn hatt en dualistisk oppfatning av bygd og by: Bygda som noe idyllisk, rolig og med «nære relasjoner til naboene», i kontrast til byens travle, upersonlige hverdag.

På den andre siden har man bildet av bygda som noe traust, ensomt og statisk, mot det urbane livets modernitet og pulserende tempo. Disse stedsoppfatningene har påvirket flyttemønstrene i Norge.

Nå ser vi tegn til at dette bildet har endret seg. Egenskapene til by og bygd overlapper. Min oppfatning av unge som flytter på bygda, er at de slett ikke er en motkultur til det urbane. De har heller en erkjennelse av at det er lettere å innfri sine samtidsambisjoner hvis alt tar mindre tid og koster mindre penger.

Vinnerformelen

Der bygda åpner for en variert hverdag, låser byen folk fast med sine ekstreme boligpriser, høye hverdagsutgifter og tidkrevende forflytninger. For folk som meg åpner bygdelivet for at vi kan jobbe 100 prosent. Når vi både kan ha spennende jobber og får kjørt puddersnø etter legging, har vi «hacka livet».

Mitt råd til Bygde-Norge er: Fang opp flere som oss. Gjør oss trygge på at livet på bygda vil levere.

Lokalpolitikerne må bli garantister for at bygda kan gi det vi drømmer om: Fast bolig med utsikt til lidenskapen og direkte inngang til vaskerom. En hage med potet og jordbær.

Ikke kast bort kommunens ressurser på utbygging av hyttefelt. Vi hadde ikke tid til å kjøre til hytta, det var derfor vi flytta. Gi oss heller topptur før mandagsmøtet, sjølfiska torsk i en diger fryser.

Lov oss to minutter til barnehage og skole, i lang tid fremover. Selv kunne jeg flytta til Sydpolen for å stå på ski, men det er ingen barnehage der.

Et hav av muligheter

Gi unge folk muligheten til å prøve en annen hverdag, uten at det koster for mye. Ingen bor lenger på ett sted livet ut. Gi dem et trivelig sted, en møteplass – med god kaffe. Dette er også kaffe latte-generasjonen. Gi dem kontorfellesskap med sykt bra internett. Legg til rette for at bedrifter kan ha billige satellittkontor. Ikke hjemmekontor, men felleskontor – for ekte fellesskap. Dette er bygda 2.0.

Våg å satse på Generasjon Gira, de som faktisk vil gjøre, leve og handle lokalt.

Kanskje vil ikke denne gjengen redde Distrikts-Norge helt alene, men de drar mye bra med seg.

Ikke minst et tonn med optimisme.