Kjære du som nå ser ned på tastaturet ditt. Du trenger ikke gå i krigen mot alt, det er det ingen som orker alene. Men på en dag som denne, ber jeg deg om å verve deg i kampen mot netthets.
Hvis hver og en av oss tar ørlite ansvar, er jeg overbevist om at kommentarfeltæraen ender godt. For når den tause majoritet ikke lengre er taus, setter vi sammen skapet tydelig på plass.
Men vi må gjøre det før det er for sent.
Da jeg gikk hjem fra byen om natta før 22. juli 2011, hendte det jeg kikket meg over skuldra. Gikk ikke med musikk i ørene. Smånervøs for en overfallsvoldtekt. Men aldri ordentlig redd. Den første tiden etter 22. juli var jeg heller ikke redd.
Jeg opplevde et oppriktig samhold.
Vi trakk ut i gatene. Holdt roser høyt opp i luften. Vi lovte hverandre samhold mot terroren. At vi aldri skulle glemme. Demokratiet skulle seire over ekstremismen. Han som startet med å spre hat og konspirasjoner i kommentarfeltene, og endte som massemorder, skulle aldri få vinne. Vi skulle stå opp for hverandre.
Sakte, men smertelig sikkert rakna det.
Jeg fikk stadig flere kommentarer om at jeg skulle vært drept på Utøya. Jeg har siden 23. juli 2011 gjort hva jeg kan for å fremme de verdiene ungdommene som ble drept på Utøya trodde på. Fordi jeg fortsatt er medlem av AUF og Arbeiderpartiet, blir jeg stemplet som landssviker.
Jeg er ikke redd dem som skriver, det er synd på noen av dem. De har opplevd svik og urett i livet. Andre er regelrette drittsekker.
Jeg er redd dem som leser. Flere år som sykepleier, og ikke minst 22. juli, har lært meg at det finnes nok forskrudde mennesker der ute. Det holder med én som bestemmer seg for å ta saken i egne hender.
Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg, jeg lever med redselen. Jeg skriver fordi jeg er desperat etter et kollektivt løft for å motvirke grumset i kommentarfeltene. Jeg trenger at fellesskapet står opp for anstendigheten, for alle dem som blir omtalt i utrolig kjipe ordelag. For alle de unge jentene og guttene der ute som snuser på om politikk er noe de kan tenke seg å engasjere seg i, men som ikke vet om de orker.
Jeg trenger at fellesskapet står opp for oss alle, står opp for at demokratiet vårt skal bestå.
Hvis halvparten av de over tre millioner daglig aktive Facebook-brukerne i Norge tok seg bryet med å legge inn en positiv kommentar to ganger i uka, hadde samfunnsdebatten vært betydelig mer fristende å delta i.
Dersom enkelte ministre og andre høytstående politikere hadde vært hakket mer anstendige i måten de formidlet sitt budskap på og la opp til debatter i sosiale medier, hadde det hjulpet betraktelig.
Det tar angivelig ti ganger så lang tid å motbevise en uriktig påstand som det tar å kaste ut en. Å skulle svare på all usannheten og hatet som spres er derfor dessverre umulig, men ved å hive inn noen positive stavelser bidrar du i det minste til balanse. Hvor ble det av den digitale nabokjerringa?
Ifølge Amnesty har to av tre kvinnelige politikere opplevd netthets. Dette er ikke bare noe som skjer partitoppene, det skjer her ute i landets kommuner. 53 prosent av oss begrenser oss på nettet i frykt for hets.
Netthets er med andre ord et omfattende demokratisk problem.
Vi folkevalgte skal tåle hard debatt. Vi skal utfordres på standpunktene og verdiene våre. Vi skal ikke ha applaus for alt vi gjør, overhodet ikke. Men det jeg ikke skjønner, er at vi skal måtte tåle vanvittige personkarakteristikker og hets.
Du kan gjøre en forskjell i kommentarfeltet.
22. juli er en god dato å begynne på.
