Det er vanskelig å vokse opp, ingen kan skaffe seg en god barndom på egen hånd. Når allmennlege Torkil Færø i kronikken «Vaksiner barna med vansker» foreslår å aktivt legge vanskelige steiner i veien for barna, for å trene opp motstandskraften, mener jeg han foreskriver feil medisin på nåtidens problemer.
Barn kommer til verden med to helt grunnleggende behov: En sterk trang til å utforske og mestre omgivelsene, og et altoppslukende behov for å bli ivaretatt, forstått og hjulpet. Det siste skaper grunnlaget for det første. Utforsking, læring og mestring utløses når barnet får knytte seg til minst en voksen og føler seg sett, hørt og forstått.
Selvstendighet vokser fram fra retten til å være avhengig og liten, ikke ved at barnet presses til å være selvstendig og stor. Ved å få lov til å være liten, kan man bli stor på en trygg måte.
Forstå barna bedre
En viktig oppgave for voksne som har ansvar for barn er å forsøke å forstå hva barnet trenger.
Et engstelig barn som trenger trøst og beskyttelse, skal rett og slett få tilgang til trøst og beskyttelse. På den måten lærer barnet etter hvert også å kunne trøste seg selv, og andre. Men å forstå barn dreier seg like mye om å la barn holde på med sitt, når de er i modus til det. Å forstå barn dreier seg altså ikke om å invadere dem med omsorg, men om å være tilgjengelig for nærhet når barnet trenger nærhet, og på andre siden gi frihet til utforsking når barnet er i utforskermodus.
Jeg tror Færø har rett i at noen foreldre, i engstelse for å ikke gi god nok omsorg, holder barna for tett inntil seg og har for lave forventninger til hva barna klarer og tåler. Dermed legges bånd på barnets opplevelse av å klare stadig mer selv. Men jeg tror ikke dette er så utbredt som han vil ha det til.
Foreldre som curler for mye trenger å øve seg på å skille mellom situasjoner hvor barna trenger omsorg og situasjoner hvor barna er modne nok til å prøve selv. Rett medisin er altså ikke å legge steiner i veien, men å faktisk forstå barna bedre, ut ifra barnas behov og ikke ut ifra egen trang til å gi omsorg.
Sosiale medier og kunnskapsskolen
Når Rikshospitalet melder om 400 prosent økning av stressrelaterte sykdommer hos barn, mener jeg vi må adressere en langt bredere kontekst enn gruppa med curling-kostende foreldre.
Den store økningen av stress hos barn har utvilsomt sammensatte årsaker, og en av dem er trolig oppkoblingen til internett og sosiale medier. Det er potensielt belastende for unge hjerner i utvikling, å hele tiden være i kommunikasjon, selv når de egentlig trenger å sove. For ikke å snakke om alle de kommersielle kreftene som spiller på usikkerhet og sammenligning, for å selge produkter som angivelig skal gjøre oss bedre.
Disse kreftene invaderer oss, inkludert barn og unge, via smarttelefonen. Det er ikke lett for en sårbar ungdom å avsløre at det meste er bullshit. En annen årsak til stress hos barn kan være useriøst høye teoretiske ambisjoner i den målstyrte kunnskapsskolen.
Barns trenger først og fremst å kjenne at voksne passer på, og bryr seg – ikke for mye, men passe mye. Noen barn trenger mye støtte, og bør få det. Robust trygghet kommer fra å bli forstått, ikke fra å bli pushet. Dette gjelder ikke bare hjemme, men også i barnehagen og skolen.
FØLG DEBATTEN: og
