I 2020 vokste 11.7 prosent av barn i Norge opp i husholdninger som er definert som lavinntektsfamilier. Dette er tall fra Statistisk sentralbyrå, og utgjorde 115.000 barn.
Med strømkrise, rentekrise og priskrise er det nærliggende å tro at tallene er høyere nå.
Dersom du ikke kjenner til barn som passer beskrivelsen, er sannsynligheten stor for at du kjenner barn som omgås ett eller flere slike. Disse barna går kanskje ikke sultne til sengs, men du kan merke at de står utenfor på andre måter.
Hvis du bare er villig til å se.
Kjenner du til et barn som aldri kommer i bursdager? Bingo!
Det kan hende akkurat dette barnet vokser opp i en familie der man ikke har penger å avse til en bursdagsgave, og at enten barnet selv eller foreldre synes det er kleint å dukke opp i selskapet med en tegning som eneste gave.
Kanskje du er oppgitt over foreldrene som aldri dukker opp på avslutninger? Hvor dere selger grønnsaksuppe lagd av stolte unger til en symbolsk sum, samtidig som dere auksjonerer bort barnas kunstverk og selger lodd.
Alt til en billig penge selvsagt, og alt til inntekt for SOS-barnebyer.
Tiltaket er edelt, men er du sikker på at de foreldrene som aldri dukker opp, uteblir fordi de enten må være på jobb eller fordi de ikke bryr seg? Hvordan kan du vite at tjue kroner for suppe og tretti kroner for lodd er midler disse foreldrene har å avse?
Kan du sette deg inn i at det kan være pinlig å aldri kjøpe noe, aldri kunne støtte, aldri kunne gi etter for «ett lodd til da, vær så snill»?
Alle har hundre kroner, tenker du kanskje, idet du foreslår at inngangssummen til klassefesten, halloweenfesten eller karnevalet i bygda eller bydelen skal være akkurat det.
Alle har hundre kroner, sier du, og legger samtidig til at inntektene går tilbake til ungene, slik at vi kan arrangere andre hyggelige ting for dem senere.
Hvordan kan du vite at de hundre kronene ikke må legges i gymsko, polvotter fra finn eller i strømregningen?
Vi gjør det for ungene, gjentar du. Hvem sine unger da? De som er like bemidlede som dine egne, eller for alle, også de som kommer fra familier med lav inntekt?
Det er vel ingenting som tyder på at unger med fattige foreldre ønsker å delta mindre enn unger fra middelklassefamilier?
Vet du av et barn som ikke er med på noen fritidsaktivitet? Å delta på en eller flere aktiviteter på ettermiddagen er selvsagt ikke en obligatorisk del av å vokse opp i Norge, men er du sikker på at dette barnet ikke deltar fordi det ikke vil?
Ja, barnet sier kanskje at fotball, korps eller skiskole ikke er noe for hen.
Men hvordan kan du vite at motviljen ikke skyldes at barnet dekker over at familien rett og slett ikke kan ta seg råd til treningsavgift, semesteravgift, kulturskolepenger, instrumentleie, draktleie, bussbillett for å komme seg til og fra aktiviteten?
Det er vanskelig å sykle dit man skal dersom man ikke har råd til en sykkelhjelm, langt mindre en passende sykkel.
Det er ingen grunn til å automatisk anta at barn fra mindre velbeslåtte familier ikke har de samme ønskene og drømmene som barn med et heldigere økonomisk utgangspunkt. Det finnes da sikkert billigere ting man kan prøve, i verste fall må da kommunen ha friplasser?
I min hjemkommune Trondheim er inntektsgrensen for å få søke om friplass på kulturskolen 400.000. For en familie.
Det er kanskje ikke umulig for en familie på tre, fire, fem å overleve på den summen, men jeg skulle likt å se de som har satt denne grensen prøve. Ikke bare for en dag eller ei uke, men år etter år.
Da blir kulturskole noe man velger bort. Farvel instrumentopplæring, farvel sirkusskole, farvel teater. Farvel et reelt valg for ungene, og farvel like muligheter.
Det er jo det vi forteller oss selv, at i Norge har alle barn like muligheter?
I 2005 hevdet daværende SV-leder Kristin Halvorsen at fattigdommen i Norge kunne fjernes med et pennestrøk. 17 år senere kan vi vel slå fast at det ikke var så enkelt.
Det skorter ikke på gode intensjoner, planer og taler. Inntil vi faktisk ser tiltak med reell effekt, kan vi kanskje kollektivt begynne i det små?
Gjøre det like normalt å dukke opp med en tegning til bursdagsbarnet som å komme med en gave til hundre kroner? Gjøre at alle føler seg velkommen til festen, enten de kan betale 200 pr. hode eller 2 kroner?
Det er lett å føle seg indignert på eget barns vegne når vedkommende ikke er invitert i en bursdag. Men kan man tenke at det kanskje skyldes at Annas familie manglet både overskudd og økonomi til å gjøre det store ut av det, og dermed satte grensen for gjester på tre?
Kan man sette prisen for kakestykker på arrangementer til fem kroner i stedet for tjue? Eller hva med «betal det du har å avse, vipps eller kontant?»
Du må gjerne komme på andre og bedre forslag selv. Og fremfor alt, ikke se en annen vei når du møter et barn som ikke har råd til å være med.
De finnes, også i Norge.
