Endelig kom en nobelpris Kina kan glede seg over. Årets nobelprisvinner Mo Yan har lenge vært en favoritt til litteraturprisen både blant kinesere og internasjonale lesere. Mange har tidligere vitset med at alle «kinesere» som får nobelpriser enten er taiwanske, tibetanske eller utenlandske statsborgere, og at den eneste vaskeekte kineser som har fått en nobelpris, sitter i fengsel. Med Mo Yans pris kan endelig alle kinesere glede seg udelt, uansett hvor de befinner seg i det politiske landskap.
Vanskelig balansegang
Tre av Mo Yans romaner er oversatt til norsk. Den viktigste er «Livet og døden tar rotta på meg», som ble utgitt i 2006. Den viser til fulle det motsetningsfylte i det å være en samfunns- og historiebevisst romanforfatter som samtidig skal overleve i det kinesiske samfunn, utgi bøker der, og til og med klatre i det politiske system (Mo Yan ble nestformann i Kinas forfatterforening i fjor).
«Livet og døden tar rotta på meg» er en historisk roman om Kinas første 50 år under kommunistisk styre. Det høres ut som en vanskelig balansegang. Men Mo Yan balanserer med stor trygghet. Ikke bare har boken sluppet gjennom sensorenes nåløye. Tross sine 600 sider er den også blitt folkelesning.
Hjernemassen flyter
Starten på romanen kunne knapt vært mindre politisk korrekt. Det første som skjer idet kommunistene tar over, er at den rettskafne hovedpersonen Ximen Nao skytes i hodet av sin nabo så hjernemassen flyter og blodet spruter. «Dette er den politiske linjen nå,» forklarer naboen tørt. Ximen Nao er godseier og dermed per definisjon ond. Det er ikke akkurat noe heltebilde som tegnes av kommunistenes revolusjon.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Og slik fortsetter det gjennom fem tiår med kommuniststyre. Forfatteren har en dyp sans for både det tragiske og det komiske i alle de politiske bevegelsene som formet folks liv og død i perioden.
Om alle de dramatiske hendelsene i romanen har noe fellestrekk, må det være hvordan menneskers egne behov alltid snor seg inn bak de luftige politiske idealene og vrir enhver bevegelse i retning av egennytten, som regel med destruktive konsekvenser. Det gjelder ikke bare Mao-periodens galskap, men like mye reformperioden som fulgte Maos død, og som på godt og vondt har brakt Kina dit landet befinner seg i dag.
Beskriver kulturrevolusjonen
Den nye perioden beskrives altså ikke først og fremst som et brudd med fortiden, men som en fortsettelse. For eksempel beskrives unge rødegardisters engasjement under kulturrevolusjonen som en religiøs vekkelse, der de ivrigste er villige til å ofre liv og helse for de store idealer. Samtidig vikler både private ambisjoner og forelskelser seg inn i engasjementet og vrir det over mot maktmisbruk og brutalitet.
Når det hele er over, og de økonomiske reformene er i ferd med å forandre Kina i kapitalistisk retning, er det de samme personene som blir den nye tidens entusiastiske talsmenn og -kvinner, med alt som følger av grådighet og korrupsjon. Et av høydepunktene kommer da landsbyen vi har fulgt gjennom flere tiår, skal gjøres til temapark for nyrike kinesere som vil oppleve en liten smak av kulturrevolusjonens eksotiske gleder.
Gjenfødes som okse med tre testikler
Hvordan kan en kinesisk forfatter tillate seg å beskrive alt dette i grafisk detalj og ikke bare unngå sensorenes saks, men tvert imot bli dyrket både av myndigheter og folk flest som Kinas fremste litterære skikkelse? Svaret ligger i en fantasirik blanding av barokk humor, magisk-realistisk fantasi og perspektivskifter som kunne få en postmodernist til å blekne.
Ta henrettelsen av Ximen Nao. Den skildres av hovedpersonen selv, som ved bokens begynnelse befinner seg i dødsriket, der han forsøker å overbevise ansvarlige myndigheter om at han er uskyldig og snarest bør sendes tilbake til et liv på jorden. Han er full av selvros, og vi føler oss aldri trygge på at vi kan stole på ham. Beskrivelsen av selve henrettelsen er bisarr, og da han forteller hvordan halve ansiktet blir skutt i sønder og blander seg med blod og hjernemasse i en eneste grøt, vekker det knapt nok ubehag hos leseren, bare latter.
Ximen Nao får oppfylt sitt ønske om å vende tilbake, men oppdager for sent at han denne gang fødes inn i verden som esel, deretter som en okse med tre testikler, en dansende og klatrende gris, en lojal hund og så en ape. Først mot slutten, i år 2000, gjenvinner Ximen Nao sin menneskeskikkelse, men denne gang som en vanskapt unge med altfor stort hode, altfor sped kropp og med en farlig blodsykdom. Fem år senere er det denne ungen som med sin vanvittige hukommelse og høyst usedvanlige språkevne starter hele beretningen i en samtale med sin bestefar, som samtidig er Ximen Naos (og dermed indirekte hans egen) sønn.
Sensasjonslysten klovn
Romanen unngår dermed omhyggelig å skape noen autoritativ forteller. Hvem kan vel stole på en historie der store deler av handlingen ses med dyreøyne? Eller fra en vanskapt femårings perspektiv? Selv femåringens bestefar, som også bidrar som forteller, vrir på historien for å stille seg selv i et bedre lys. Og Mo Yan, som ikke bare er bokens forfatter, men også en skikkelse i romanen, beskrives som en geskjeftig og sensasjonslysten klovn full av overdrivelser og løgner.
Boken kan i det ene øyeblikket insistere på at den ikke vil dvele ved politiske hendelser, for så i neste øyeblikk å gjøre nettopp det. Det er blandingen av vill fantasi og realistisk beskrivelse som gjør romanen til et egnet medium for gjenoppliving av den historiske hukommelse.
Balanserer på stram line
Enkelte temaer røres ikke. Studentopprøret på Den himmelske freds plass forbigås i stillhet. Det gjør også ettbarnspolitikken, men den blir et hovedtema i Mo Yans neste roman, «Frosk», som kom i 2009. Da var det blitt mer stuerent å problematisere effektene av tvangsaborter, kvinneunderskudd og en aldrende befolkning. Mo Yan tøyer kanskje grensene for hva som kan sies, men ikke mer enn at han kan fortsette å balansere på stram line uten å falle ned.
Han er én av mange kinesiske romanforfattere som helt siden 1980-tallet har bidratt til å bringe Kinas nyere historie frem fra glemselen, og som i stadig større grad også bidrar til å motvirke blindheten for de problemene som består i dagens kinesiske samfunn.
Halvor Eifring er professor i kinesisk ved Universitetet i Oslo og redaktør i kulturtidsskriftet Dyade. Han forsker på kinesisk språk og litteratur og leder et internasjonalt prosjekt om meditasjonens kulturhistorie.
