Avsløringen av Weinstein var snøballen som ble et skred

Da New York Times-reporterne Jodi Kantor og Megan Twohey jobbet med saken som skulle felle Harvey Weinstein for tallrike tilfeller av seksuell trakassering, oppdaget de et skriv. Det var et memo fra kjendisadvokaten Lisa Bloom til Weinstein, en klient, fra desember 2016.

Memoet inneholdt flere konkrete forslag til hvordan den mektige filmmogulen kunne slippe unna anklager om seksuelle overtramp.

I skrivet beskrev Bloom i detalj hvordan hun kunne lekke negative historier om de som måtte anklage Weinstein. «Vi kan få ut en artikkel om at hun er stadig mer ustabil», skriver Bloom om skuespiller Rose McGowan, et av Weinsteins ofre. «Så hvis noen googler henne er det dét som kommer opp, og så blir hun diskreditert».

Mindre enn et år senere hadde Harvey Weinstein falt. En omfangsrik artikkelserie fra Kantor og Twohey, publisert i The New York Times hadde vist hvordan han hadde forgrepet seg på kvinner i filmbransjen i flere tiår, for så å sørge for at historiene ble begravet, gjennom trusler og rettslige forlik som inneholdt strenge taushetsavtaler.

Memoet fra Bloom var blant dokumentene som avisen gravde frem, i tillegg til en mengde historier fra kvinner som med god grunn hadde vært for redde til å stå frem.

Avsløringen av Weinstein var snøballen som ble et skred, ved at den inspirerte det globale oppgjøret mot seksuell trakassering som senere skulle bli kjent som Metoo.

I februar 2020 ble Weinstein, mannen som verden vanligvis så i smoking på den røde løperen, dømt til fengsel i 23 år for voldtekt og seksuelle overgrep.

Denne uken, like etter femårsmarkeringen for Metoo-bølgen, må han i retten igjen, i Los Angeles, etter å ha blitt anklaget for overgrep av fem nye kvinner.

Alt i alt har over åtti kvinner nå stått frem og fortalt historier om å ha blitt utsatt for trakassering og overgrep fra Weinstein.

Hvordan kunne Weinstein holde på slik så lenge, og hvorfor ble han plutselig stoppet? Svaret på det første spørsmålet er at han var en svært innflytelsesrik mann som holdt på med noe som er svært vanskelig å bevise. Seksuell trakassering eller utilbørlige tilnærmelser finner som regel sted på tomannshånd, og hvis noen skulle mene at det hadde skjedd noe som var galt, som tråkket over grenser, vil det være ord mot ord.

Slik var det i alle fall med Weinstein, som gjerne inviterte intetanende unge kvinner til møter på hotellrommet, der han tok imot dem i slåbrok og etter hvert dels ba om, dels presset dem til seksuelle tjenester.

Produsenten bak nittitallshits som «Pulp Fiction», «Shakespeare in Love» og «Den engelske pasienten», var kjent for å kunne gjøre Oscar-vinnere av skuespillerne som jobbet for ham, og direktører av dyktige assistenter.

Og like lett som han kunne åpne dører for de som var langt yngre og mindre innflytelsesrike enn ham selv, kunne han smelle dem igjen. Å gå i krigen mot Harvey Weinstein var ikke noe noen gjorde hvis de brydde seg om sitt eget omdømme og sin egen karriere.

Men kanskje ble det også en hvilepute, dette at det var vanskelig å dokumentere hva som skjedde. For det var ikke umulig.

Da Kantor og Twohey gikk løs på saken, møtte de først en vegg av taushet. I 2019 ga de ut en bok, «She Said», om arbeidet med Weinstein-saken. Boken er nå blitt en spillefilm, og kommer på norske kinoer i november.

I boken beskriver Kantor og Twohey hvordan de forsøkte å nå frem til Hollywoods største stjerner uten å gå gjennom agenter og PR-apparat. Noen av telefonnumrene fikk de tak igjennom slektningene deres, ved å slå opp folk med samme etternavn i telefonregistrene. De færreste svarte på henvendelsene.

Noen tok telefonen, men de berømte stemmene var skrekkslagne, og bestemte på at de umulig kunne stå frem hvis ikke mange andre gjorde det.

Twohey og Kantor oppnådde gradvis gjennomslaget de trengte ved å appellere til en slags samfunnsånd, at de som hjalp dem på noen måte, kunne gjøre verden tryggere for unge kvinner. De måtte overtale en tidligere Weinstein-assistent til å stå frem i media samtidig som hun skulle opereres for brystkreft.

De måtte si til slitne og redde ofre som helst ville legge saken bak dem, at de ikke bare måtte fortelle sine historier på ny, de måtte også finne noen som kunne bekrefte at de hadde fortalt den før, og ikke bare til mediene: Slektninger, kollegaer eller psykologer.

Og de skjønte at de mange forlikene Weinstein hadde inngått, ikke nødvendigvis var en hindring for dem, men kunne være en del av løsningen.

At det hadde vært forlik, betydde at det fantes dokumenter, og da saken omsider ble publisert, var det dét som var vinklingen: At Weinstein hadde betalt kvinner store summer i år etter år for at de ikke skulle fortelle det de visste om ham.

Alt dette var helt nødvendig. Weinstein, med noe nær ubegrensede ressurser og uten synderlige grenser av noe slag, ville drept avisen i retten hvis saken ikke hadde holdt vann juridisk.

«She Said» forteller hvordan Jodi Kantor brast i gråt da skuespiller Ashley Judd endelig sier ja til å la seg sitere i saken, under fullt navn, den første Hollywood-stjernen som snakket åpent om det hun hadde opplevd. Siden stod Gwyneth Paltrow, Salma Hayek og Rosanna Arquette frem med lignende historier.

Historien om Harvey Weinsteins fall er en historie om at det er mulig å oppnå det tilsynelatende umulige, hvis man er villig til å jobbe hardt og systematisk og uten garantert suksess.

Siden den gang har bølgene slått frem og tilbake, og ikke alle mener at Metoo har fått så vidtrekkende konsekvenser som det burde.

Men Harvey Weinstein kommer aldri igjen til å stanse på den røde løperen og sette opp det brede, litt skjeve smilet sitt igjen, det som tilhørte en mann som var overbevist om at han var usårlig.