NRK Meny
Kronikk

Asylpolitikk i krise

Dagens norske asylpolitikk representerer altfor ofte en unødvendig brutalitet, og påfører mennesker lidelser som vanskelig kan forsvares.

ASYL

Asylsøkernes perspektiv har gått tapt i norsk asylpolitikk, skriver Rune Berglund Steen. Her ser man afghanske asylsøkere som har slått leir utenfor Stortinget etter å ha gått pilgrimsleden.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

Norsk asylpolitikk preges i dag av et dystert fravær av positive ambisjoner. Det aller meste handler om å begrense og kontrollere, og asylsøkeres rettssikkerhet og velferd har havnet i bakgrunnen på en måte det jeg ikke kunne forestilt meg da jeg begynte å arbeide på feltet i 1999.

Ekstrem språkbruk

Tidligere kunne asylsøkere regne med en behandling i tråd med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sine anbefalinger. De siste årene har det vært en strøm av FN-stridige vedtak, trolig mot flere hundre asylsøkere hvert år.

Vi kaller ikke biler busker. Vi bør ikke kalle dette rettferdighet.

Rune Berglund Steen, forfatter av «Svartebok over norsk asylpolitikk»

Asyldebatten er preget av en restriktiv språkbruk som tidvis er ekstrem i sin avfeielse av forståelse for eller empati med menneskene på flukt. Asylsøkere oppsummeres fra ansvarlig politisk hold ofte – og ofte upresist – som «grunnløse» og «ID-løse», mens de kun unntaksvis omtales som det mange av dem faktisk er: «krigsflyktninger» og «torturofre». Samtidig graver ansvarlige politikere seg mer og mer ned i en parallell språklig virkelighet i omtalen av egen politikk. Et nylig tilfelle er en sak hvor utlendingsmyndighetene bestemte at en tre år gammel gutt skal skilles fra en av foreldrene, siden foreldrene er fra ulike land og bare én av dem har fått opphold i Norge. Ifølge en politiker fra Arbeiderpartiet er dette et resultat av «ordninger som er rettferdige». Vi kaller ikke biler busker. Vi bør ikke kalle dette rettferdighet.

Alvorlige rettssikkerhetsproblemer

Asylsystemet er preget av alvorlige rettssikkerhetsproblemer, samtidig som den politiske viljen til å korrigere dem er minimal. Eksempelvis vil de fleste nordmenn ta det for gitt når vi leverer en søknad til et offentlig organ, at vi vil få snakke direkte med beslutningstagerne. Til sammenligning vil et torturoffer som har flyktet fra et diktatur i mange tilfeller aldri være i samme rom som dem som bestemmer at hun skal tilbake til diktaturet.

Dette gjelder spesielt i klagebehandlingen. Det betyr for eksempel at et torturoffer kan få avslag fordi Utlendingsnemnda ikke tror på at vedkommende har blitt torturert, uten at de engang har tatt seg bryet med å se arrene etter torturen.

Et torturoffer kan få avslag fordi Utlendingsnemnda ikke tror på at vedkommende har blitt torturert, uten at de engang har tatt seg bryet med å se arrene etter torturen.

Rune Berglund Steen, forfatter av «Svartebok over norsk asylpolitikk»

At man får møte sine dommere er et så grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp at «rettssikkerhet» blir et nesten meningsløst begrep uten. Her skiller Norge seg markant fra både Sverige, Finland og Danmark, hvor dette prinsippet gjelder også for asylsøkere.

Barna er utsatt

Den politiske viljen til å finne humane løsninger på ekstreme situasjoner har blitt alvorlig svekket de siste årene, også når man ser at barn lider overlast. Den rødgrønne regjeringens merke på asylpolitikken er først og fremst en dramatisk endring av asylbarns posisjon: Mens barn på flukt tidligere langt på vei har vært «hellige», har de siden 2008 blitt utsatt for eksperimentelle innstramningstiltak.

Selv når man ser barn fare ille som en konsekvens, mangler viljen til humane tillempninger. Ett alvorlig eksempel er ungdommene den rødgrønne regjeringen har satt på vent til de fyller 18 år – da skal de sendes tilbake til konfliktherjede og totalitære land som Afghanistan, Irak og Etiopia.

En ond sirkel

Mens barn på flukt tidligere langt på vei har vært «hellige», har de siden 2008 blitt utsatt for eksperimentelle innstramningstiltak.

Rune Berglund Steen, forfatter av «Svartebok over norsk asylpolitikk»

Norsk asylpolitikk synes å ha kommet inn i en ond sirkel hvor harde tiltak trenger hard retorikk for å rettferdiggjøres, og den harde retorikken bidrar til å skape det politiske behovet for flere harde tiltak. Den rødgrønne regjeringens frykt for det minste liberale stempel gjør at asylpolitikken har stivnet i en smertefull positur, med unntak av regelmessige tilstramminger. Det perspektivet som synes å ha blitt nesten helt borte, er asylsøkernes – rett og slett den helt grunnleggende viljen til å forsøke å se verden fra den sårbare bunnen hvor asylsøkerne lever.

Hvordan opplever torturofre å få standardiserte avslag uten å møte beslutningstagerne – kanskje til og med uten å bli trodd på at man har blitt torturert, tross brennmerket på låret, piskemerkene på ryggen?

Det perspektivet som synes å ha blitt nesten helt borte, er asylsøkernes – rett og slett den helt grunnleggende viljen til å forsøke å se verden fra den sårbare bunnen hvor asylsøkerne lever.

Rune Berglund Steen, forfatter av «Svartebok over norsk asylpolitikk»

Hvordan vil de oppleve det når barna deres vokser opp på asylmottak, og politikere skylder på foreldrene – «returnekterne» – når dette er det eneste livet barna får erfare? Hvordan opplever de det når familiens elendighet beskrives av ansvarlige politikere som et eksempel på «rettferdighet»? Hvis man ikke er villig til å forsøke å svare på disse spørsmålene som om man selv var asylsøker, er en human asylpolitikk umulig.

Angstfylt kontrollkultur

Det er et akutt behov for et oppgjør med dagens måte å drive asylpolitikk på. Hva vi trenger, er ikke radikalt. Vi trenger en politikk som aktivt bestreber seg på å være mer rettssikker og human, som utforsker potensialet for mer humane løsninger, og som skyr ekstreme tiltak og konsekvenser som de fleste vil gjenkjenne som ekstreme – simpelthen en balansert asylpolitikk hvor det, side om side med ønsket om kontroll, også finnes rom for positive ambisjoner.

Vi trenger en balansert asylpolitikk hvor det, side om side med ønsket om kontroll, også finnes rom for positive ambisjoner.

Rune Berglund Steen, forfatter av «Svartebok over norsk asylpolitikk»

Hvis vi mislykkes i å endre den angstfylte kontrollkulturen som får definere dagens asylpolitikk, er det grunn til å frykte at veien videre vil være en ytterligere forverring –at nesten enhver ny regjering vil se seg kallet til å foreta egne innstramninger, for å unngå å virke like «naiv» overfor verdens lidende som forgjengeren.