Fra en ren teknologisk synsvinkel kunne de fleste av oss tatt fri nå.
Et kort regne-eksempel forklarer hvordan: I 1808 hadde Norge 906 000 innbyggere, stort sett fiskere, bønder og sjøfolk. I dag teller den norske fiskeriflåten seks tusen fartøyer, men teknisk ett kunne de tre hundre mest avanserte fartøyene gjort alt sammen. Ca 3000 fiskere kunne gjort jobben. En drøy prosent av norske arbeidstakere jobber i jordbruket, men nådeløs effektivisering kunne kanskje redusert dette til tre tusen arbeidsplasser der også.
Dermed kunne seks tusen personer – like mange som sultet i hjel i 1808 – brødfø resten av oss. De fleste andre kunne tatt fri – men bare dersom vi ellers hadde godtatt å leve som de gjorde i 1808.
SE OGSÅ: Schrödingers katt om robotenes inntog
Kan vi jobbe mindre nå? Nei
Ved teknologiske nyvinninger dukker alltid spørsmålet opp: Kan vi jobbe mindre nå? Svaret har alltid vært nei. Heldigvis, fordi mindre jobb nesten alltid har betydd fattigdom i stedet for fritid. Dessverre, fordi livet ofte har blitt verre når teknologien overtar jobber.
Dette kan illustreres gjennom de teknologiske gjennombruddene havregrøt og e-post.
For omkring ti tusen år siden begynte folk å dyrke maten i stedet for å følge etter den til fots. Sesongens frø, røtter og trekkfugl kunne erstattes av et slaraffenliv foran stabburet, men sånn gikk det ikke.
I stedet eksploderte befolkingen på grunn av den økte tilgangen på mat. Gevinsten ble bokstavelig talt spist opp. Hungersnød ble regelmessig – i Europas middelalder hvert 10. år – men flukt var blitt omtrent umulig. Dessuten overskuddet til administrasjon – herskere, soldater, prester og skatteoppkrevere.
Jegere og samlere jobbet 35 timer i uka med varierte oppgaver og sammensatt diett. Jordbrukerne derimot har jobbet ensformig og hardt i ti tusen år, 40-80 timer i uka, livnært på ris eller vassgraut, og med verkende rygg.
Havregrøten ble en skuffelse.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Jobb overalt, hele tiden
Redningen kom i form av tungt og enda mer ensformig industriarbeid. Til tross for advarslene fra Charles Dickens og Karl Marx flyktet landarbeidere over hele verden til byene. Mange steder, som i Kina, flykter de ennå. I utviklede land jobber høyst 1-2 prosent av arbeidsstokken i jordbruket, selv med subsidier.
Hverken jordbruk, IT eller andre oppfinnelser har gitt tidsbesparelsen tilbake til brukeren. E-post og mobiltelefon ga korte forsprang så lenge andre måtte skrive brev og gå til telefonkiosken. Nå jobber folk over alt og hele tiden.
Selv ikke professorer er fredet
Teknologisk har det aldri sett bedre ut enn nå: Førerløse biler og skip er realiteter. De siste to årenes flyulykker tilsier at den største sikkerhetsrisikoen er piloter. Droneteknologi er billigere og tryggere.
Amazon og AliBaba har egentlig erstattet detaljhandelen. AirBnB og Uber er i ferd med å gjøre det samme for reiselivsnæringen. Digitale algoritmer skriver i dag artikler og bøker (for eksempel om jordskjelv og om medisinske problemer), handler aksjer og driver markedsføring. De ville gjort bedre ansettelser enn vanlige ledere også. Helseroboter kommer til å ta over sykehjem og eldreomsorg fordi de ikke glemmer medisiner og er lette å holde sterile.
Selv ikke professorer er fredet. I fjor publiserte vi ny forskning der vi bruker digitale algoritmer som skiller filosofi fra empiri. Dette er like komplisert som det høres ut, og det måtte en maskin til å gjøre det.
Lokale konflikter gir global sult
Men hadde mennesket vært i stand til å forvalte edens hage hadde vi gjort det for lenge siden. Problemet er ikke teknologisk, men politisk og kulturelt: Det handler om fordeling. De siste hundre års sultkatastrofer har aldri skyldtes matmangel i verden. De skyldes mangel på tilgang til maten som finnes.
Den globale sulten er summen av små lokale konflikter. Jordbrukerne fordrev jegerne og sankerne. I moderne samfunn heter dette «urfolksproblematikk». Industrien konkurrerte ut jordbrukerne, men det var lenge gnisninger mellom arbeiderbevegelsen og bøndene. Mens Norge subsidierte rederinæringen og kraftindustrien for å bevare industriarbeidsplasser og sjømenn, ble skipperhusene på Sørlandet fylt opp igjen av eiendoms- og aksjemeglere.
Konfliktene er globale: Rike land kjemper for å holde kunnskapsindustrier konkurransedyktige fordi bare slik kan inntekt kombineres med noen grad av fritid. Land som kan jobbe litt mindre skyver byrden over på dem som må jobbe lenger.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Slaveri på et høyere nivå?
Den pågående flukten fra lav til høy produktivitet gir verden et rekordhøyt antall universitetsstudenter. Vi utdanner oss om kapp med teknologien og håper å få en av de siste jobbene der «fritid» ikke betyr «arbeidsledighet».
Antakelig er mye av dette allerede skjulte velferdstiltak. Det er ikke teknisk, men politisk umulig, å klare seg med en håndfull yrkesaktive. Så lenge verden ikke blir enig om hvem som skal jobbe, hvem som skal eie, og hvem som skal få, så må vi finne opp nye jobber like fort som de blir borte.
Jordbruket frigjorde beina fra å løpe etter maten. Dampmaskinen frigjorde hendene fra å holde i hammeren. IT er i ferd med å befri hodet. Kan vi bruke det til å lage mer fritid, eller blir det slaveri på høyere nivå?
