Kronikk

Ap-ledelsens feighet

#Metoo er ikke over, selv om dere lukker øynene og håper.

Anna-Sabina Soggiu

Arbeiderpartiet mener de har skapt likestillingspolitikken i Norge. Da bør partiledelsen reise seg opp og med en klar og tydelig stemme rope ut at vi ikke aksepterer bøller i organisasjonen, mener kronikkforfatteren, Anna-Sabina Soggiu.

Foto: Jonas Kvernmo Mailand

Kjære Jonas!

Jeg skriver til deg fordi jeg har noen refleksjoner rundt Arbeiderpartiets håndtering av #metoo, som det kan hende du har bruk for.

Dette er min fortelling.

Jeg vokste opp i ei av de kommunale blokkene på Tøyen i Oslo. En av de blokkene som gjennom alle år har vært trøblete på grunn av massive sosiale problemer. Du skal slippe å lese hele min livshistorie, men jeg synes dette er et viktig bakteppe for resten av det jeg har på hjertet.

Jeg meldte meg inn i AUF ung. Jeg var vel 12 år gammel da jeg blei verva i en valgbod på Grønlands Torg. Ettersom det var få aktiviteter i bydelen blei jeg med på det som var. AUF ble et skikkelig fristed for meg. Kanskje litt slitsomt for ledelsen i AUF i Oslo at jeg brukte kontoret som et slags fritidstilbud.

Til gjengjeld fikk de unna dugnadsarbeid, frankering og slikking av konvolutter. Når jeg ser tilbake på den tida er det to ting som står frem.

Noen sterke menn definerte hvordan resten av oss skulle oppføre oss.

Det ene er den ekstreme veksten jeg fikk lov til å ha i AUF. Jeg blei heia fram for å være flink, smart og sosialt sterk. Et av mine fineste minner er da jeg skrev særoppgave om Trygve Bratteli, og min venninne Gro inviterte meg til mormoren sin. Det var uvirkelig for meg at det var enka etter en av Norges statsministre.

Det ble en klassereise, den korte bussturen til Randi, der jeg ble møtt med Solo, Grandiosa og fikk med meg biografien til Roy Jacobsen hjem.

Det andre som står fram fra den tida er hvordan vi jentene blei behandla. Jeg var nok en av dem man kaller sårbar. Jeg var ung og hadde med meg bagasje hjemmefra som gjorde meg lett å utnytte. Mitt første møte med «gutta» i AUF var på et ferskiskurs der en eldre tillitsvalgt blei med meg på rommet på en hyttetur.

Jeg forsto ikke helt hva som skjedde den gangen. Jeg var mindreårig og gikk på ungdomsskolen. Jeg har alltid sett på det som galt, nå som voksen forstår jeg at det var et overgrep. Da min venninne ville si fra til lederne framsto det som umulig. Jeg orka ikke skape problemer.

Vi lærte at vi skulle holde oss unna noen menn.

Hadde dette vært en enkelthendelse eller kun en enkelt person, hadde dette brevet aldri blitt skrevet. Men det var ikke det. Det representerte en ukultur med få vinnere.

Der noen sterke menn definerte hvordan resten av oss skulle oppføre oss både som jenter og gutter. Det blir mindre rom for å være mennesker i slike kulturer.

For meg førte det til at jeg ikke ble spesielt god på å sette grenser. Det har jeg båret med meg i mange år. At overgrep skjer i en organisasjon der også mange vet om det, forsterker på et vis overgrepet tenker jeg. Fordi man ikke har noen beskyttelse, fordi det bare er sånn!

Vi lærte at vi skulle holde oss unna noen menn. Da vi ikke lyktes med det satt vi igjen med svarteper. Ryktene som gikk om en del av oss jentene er vel det man i dag kaller «slut-shaming». Tenk at det finnes et begrep for det.

At overgrep skjer i en organisasjon der også mange vet om det, forsterker på et vis overgrepet.

Jeg trakk meg unna AUF i løpet av videregående. Hang i andre miljøer, skaffa meg utdanning, og så meg ikke tilbake før mange år seinere. Det var den 22. juli 2011, da jeg forsøkte bidra med det jeg kunne for ungdommene vi tok imot på Folkets Hus.

For meg har aldri #metoo handla om Trond Giske, men han ble symbolet i vår organisasjon. Og når jeg gang på gang opplever å være vitne til at man er mer opptatt av å håndtere ham, enn å ivareta damene og ikke minst, ivareta likestillingskampen, så er det en skuffelse.

For mitt eget vedkommende har jeg ordnet opp i min historie. Jeg tok selv kontakt med mannen det gjaldt, og sammen med en annen leder i partiet møttes vi og snakka sammen.

Det føltes bra da, og det føles bra nå. Jeg vet ikke om jeg kan si jeg har lagt det bak meg, for hva betyr egentlig det? Det er erfaringer jeg har med meg, og jeg lever med dem. Bedre enn før.

Jeg forsto ikke helt hva som skjedde den gangen. Jeg var mindreårig og gikk på ungdomsskolen.

De siste dagene har vi kunnet lese at partiledelsen og deler av organisasjonen ønsker Trond Giske tilbake. Strek er satt og det finnes ingen hindre for hans fulle deltakelse i Arbeiderpartiet. Det er mest av alt overraskende at et parti som påberoper seg å ha skapt likestillingspolitikken i Norge, ikke ser seg i stand til å hindre at personer som har misbrukt makt i kraft av sine verv, applauderes tilbake.

Det framstår rett og slett feigt at man ikke står opp for likestillinga, og for dem som er utsatt for urett.

Men det er ikke for seint, Jonas. Du kan avskrive meg som bråkmaker. Dere ønsker ro og vil videre til den ekte politikken. Men det blir nok ikke stille selv om du lukker øynene og ønsker det veldig sterkt.

For selv om mange er stille nå betyr det ikke at det er rolig, kanskje det bare ulmer?

For et parti som er bygget på ønsket om å utjevne systematiske forskjeller i samfunnet kommer nok ikke til å roe seg før dere feier for egen dør og tar et ordentlig oppgjør med ukultur internt.

Det framstår rett og slett feigt at man ikke står opp for likestillinga.

Det er ikke for seint å feie. Det handler bare om å reise seg opp og med en klar og tydelig stemme rope ut at vi aksepterer ikke at bøller regjerer hverken hos oss sjøl eller hos andre!

Dere skal imidlertid få ro fra denne bråkmakeren. Ro til å gå videre sammen, uten meg.

Jeg ville bare fortelle historien min, før jeg går ut av døra og lar dere være i fred.