Å, Harry, Harry, Harry

Selv for de som var demonstrativt uinteressert i tenårige hjerteknusere, var det noe som var umulig å ignorere da One Direction ble verdens største boyband på 2010-tallet. Av de fem medlemmene i bandet var det nesten latterlig lett å se hvem av dem som var stjernen.

Det var Harry Styles, ridderen av det borende blikk og de fluffy lokker. Når de fem stod der på geledd, kledd i passelig matchende klær, var det Styles blikket ble trukket mot, alltid.

Det er nesten ti år senere, One Direction er historie og Styles er blitt klodens største popartist. Kanskje er det fordi han bringer med seg en blanding av tilstedeværelse og distanse. Styles har et åpent og iblant sårt nærvær, samtidig som han bevarer en slags mystikk.

Han inngir en følelse av at han tenker sitt. Dette er noe av den effektive cocktailen som skapte Frank Sinatras kometaktige karriere i sin tid.

Leken med androgyne og feminine uttrykk gir ham en uforutsigbarhet som kan minne om Styles’ forbilde David Bowie, skjønt enn så lenge kanskje uten den samme innovative kraften.

Likevel er det fair å si Styles har svevd på en god medvind de siste årene. Ungpikeskarene som var One Direction-fans har holdt fast ved ham, foreldregenerasjonen liker at han lar seg inspirere av gamle helter som Paul McCartney og Joni Mitchell, og for moteskapere og fotografer er han noe nær den perfekte mannekeng.

Men da Styles var i Venezia i august, for å delta på filmfestivalen der, var det som ble skrevet om ham, så negativt og så opphetet at internett nærmet seg smeltepunktet.

Hva hadde skjedd i mellomtiden?

Mens Harry Styles fløy oppover mot stjernehimmelen, planla skuespiller og regissør Olivia Wilde et ambisiøst filmprosjekt, en slags feministisk sci-fi-thriller i femtitallskulisser med tittelen «Don’t Worry Darling».

Wilde hadde også en pen oppdrift. Hun stod på rollelisten i storfilmer som «Tron: Legacy». Hun var forlovet med den erkesympatiske «Ted Lasso»-skuespilleren Jason Sudeikis og hadde to barn.

Hun hadde også blitt feiret for den feminine oppvekstkomedien «Booksmart». Det hadde vært en budkrig om distribusjonsrettighetene til den neste filmen hennes, som ikke ble mindre da rollelisten ble offentliggjort våren 2020.

Den var frontet av Hollywoods yndling, Florence Pugh, hun som hadde gitt en uanstrengt tøffhet til alle rollene hun hadde gestaltet så langt – og filmbyens kruttønne, den oppfarende, intense Shia LaBeouf.

En som også skulle spille i filmen var Chris Pine, mannen som i den uformelle konkurransen om hvem som er Hollywoods hotteste Chris (mot Chris Hemsworth, Chris Evans og Chris Pratt) er kjent for å være den tenkende kvinnens Chris.

Trekk pusten nå. Høsten 2020 blir det kjent at Harry Styles skal erstatte Shia LaBeouf i hovedrollen i «Don’t Worry Darling».

Et par måneder senere sier Wilde at det er slutt mellom henne og Sudeikis. I januar blir hun og Styles observert mens de holder hverandre i hendene i bryllupet til en venn.

Samtidig skal de profesjonelt påpasselige Pugh og Pine ha vært irritert over at forholdet mellom regissøren og popstjernen gjorde innspillingen vanskelig, og at det var vanskelig å finne de to når de trengtes på settet.

Men det virkelige dramaet begynner først i det filmen er ferdig og markedsføringen begynner.

På et promoteringsarrangement blir Wilde overrakt stevningspapirer på scenen, i forbindelse med barnefordelingssaken mellom henne og Sudeikis.

De glødende beskrivelsene hennes av sexscenene i «Don’t Worry Darling» irriterer etter alt å dømme Florence Pugh, som snakker høyt om at hun føler at arbeidet hennes blir redusert til noen erotiske øyeblikk, og etter hvert trekker seg tilbake fra markedsføringen av filmen.

Når Wilde forteller at hun sparket LeBoeuf fordi han skapte en utrygg stemning på filmsettet, responderer LeBoeuf med å offentliggjøre en video av Wilde som trygler ham å bli værende på filmprosjektet, der regissøren øyensynlig snakker nedlatende om Florence Pugh.

Så er vi igjen fremme ved august i år. Styles og de andre er på plass under den prestisjetunge filmfestivalen i Venezia, der «Don’t Worry Darling» skal ha premiere. Pugh skulker pressekonferansen. Styles gir noen vage svar til journalistene som han blir grundig latterliggjort for.

Internett, som følger oppmerksomt med på alt som skjer, tolker seansen dit hen at Chris Pine ser fjern og foraktfull ut hver gang Styles har ordet. Og under selve premieren mener noen å se at Styles spytter i fanget på Chris Pine inne i kinosalen.

Halve Twitter og antagelig 2/3 av Instagram sitter og nistirrer på et filmklipp på noen sekunder, mens de forsøker å finne ut om noe vått forlater leppene til Styles.

Promoturneen for «Don’t Worry Darling» er den perfekte PR-katastrofe. Der det er åpenbart for alle at det er en enorm avstand mellom fasade og virkelighet, mellom den samlede, entusiastiske og glamorøse fronten som produsenter og PR-apparat vanligvis krever, og den kaotiske, menneskelige knuten av forelskelser og fornærmelser, irritasjon og markeringsbehov som lå bak.

Filmen, på sin side, blir raket over glørne av et samlet kritikerkorps, som synes å spare de verste adjektivene for rolletolkningen til Styles. Det kunne min santen se ut som om han, den beherskede superstjernen, omsider hadde funnet noe han ikke, vel, behersket. Ikke på kinolerretet og ikke utenfor det.

Det hjalp ikke at skuespillerinnsatsen hans i en rolle som bifil politibetjent i den kommende «My Policeman» også blir radbrukket i anmeldelsene. Styles er egentlig ikke elendig i «Don’t Worry Darling», problemet hans er først og fremst at han spiller mot drevne karismatikere som Pugh og Pine. Men det er uansett uheldig at han kommer dårlig ut av sammenligningen med dem.

Men så får historien en omdreining til. For til tross for de bekmørke kritikkene gjør «Don’t Worry Darling» det knallsterkt på kino. Den drar inn nitten millioner dollar i åpningshelgen i USA, og blir også den fjerde mest sette filmen i Norge.

Hvorfor er «Don’t Worry Darling» blitt en suksess? Er det så enkelt som at all PR, faktisk, er god PR?

Alle skandalene har i alle fall gjort at langt flere vet om filmen enn ellers ville gjort det. Men det er mer sammensatt enn dét.

Den sterke åpningshelgen sier noe om kjærligheten Harry Styles har bygget opp gjennom de siste årene, og at interessen for alt han gjør er for sterk til å bli rokket ved av negative anmeldelser. Og den sier kanskje noe om hvilken fortelling publikum egentlig er interessert i.

Filmmagasinet Varietys kommentator Owen Gleiberman har et snedig perspektiv:

Hvis du lot deg fengsle av såpeoperaen rundt innspillingen og promoteringen av «Don’t Worry Darling», er selve filmen rett og slett en episode i denne såpeoperaen, noe du må se for å forstå den andre historien bedre. Filmen kan, kanskje, gi hint og pekere om hvem som følte og gjorde hva overfor hvem når kameraet ikke gikk.

Mens alt dette skjer, truer Putin verden med atomkrig. Og der er kanskje noe av den tredje grunnen til at melodramaer som dette engasjerer så basalt og bredt.

Når du sitter der og nistirrer på munnen til Harry Styles, for å se om han faktisk spytter på Chris Pine, glemmer du det som er skummelt.

Såpeoperaer er ikke egentlig dramatiske, de er det motsatte. De er hvileskjær, friminutter i en farlig verden, som i noen stakkede minutter hvisker, ja, nettopp, «Don’t Worry Darling».